Denne kan ses på som en oppfølger til FrP-koden dekodet, hvor det påpekes at FrP vinner oppslutning ved å erstatte klassebevisstheten med et økt fokus på kultur, og derfor knytter seg opp til den folkelige kulturen. Det pekes der også på hva venstresida må gjøre for å motvirke disse strømningene.

Jeg tar her opp noen flere aspekter ved "folkelighet", delvis med utgangspunkt i Karin Sveens essay "Klassereise" (Oktober, 2000).
Så er det vel bare å bli folkelige da? Så enkelt er det nok ikke. Det finnes folkelighet og det finnes folkelighet. I Klassereise skriver Karin Sveen omkring det problematiske i begrepet ved å henvise til Grundtvigs folkeopplysningsprogram:

Grundtvig forklarte begrepet ’folkelighed’ med det å ’likne sit folk’. De som skulle ligne var de lysende genier, og de som skulle ledes av dem, var de uopplyswte masser, og slik skulle disse grupperinger møtes. For å etablere dette møtested måtte det altså til en kulturell herming nedover, i den hensikt å legitimere sin egen posisjon og sine formål. I ettertid vil vi kanskje forså denne måten å henvende seg til ’folket’ på som populistisk.

Dersom de ”intellektuelle” forsøker å være folkelige på slike premisser, bærer det galt av sted. En type elitisme blir erstattet av en annen. Målet er ikke å for enhver pris etterape en ”folkelig” konform smørje, men heller godta, og innse at den intellektuelle overklassens kulturelle preferanser ikke er objektivt bedre enn arbeiderklassens.

Det er nødvendig i enhver kommunikasjonsprosess at avsender og mottaker snakker det samme språket. Folkelighet i den betydning at man bruker begreper som mottakerne kjenner, og legger det innhold i ord og begreper som den tenkte mottaker også gjør, er en forutsetning for enhver menigsfylt kommunikasjon, og slik selvsagt også for alt politisk arbeid, og formidlingsarbeid generelt.

Sveen tar også opp et konkret negativt aspekt som hun mener særpreger arbeiderkulturen – Frykten for alle som skiller seg ut:

Janteloven er for meg utenkelig uten en djup og gjennom generasjoner nedarvet mindreverdighetsfølelse. Den uttrykker den desperate angst som oppstår når all selvtillit mangler. Redselen for selv å skille seg ut var ødeleggende, og derfor følte man seg så truet når andre gjorde det. Årsaken er enkel. Folk flest oppfattet det mest uskyldige implisitte og uttalte avvik fra miljøets verdier som en personlig, direkte og hensynsløs kritikk av den måten den enkelte selv levde på.

Her kan Sveen selvsagt ha et poeng. Dette kan også være en årsak til at Frp’s ”kultur”-politikk har vært så virkningsfull. Det er derfor helt essensielt å skape en forståelse av at kulturell aksept må gå begge veier. Å fjerne den intelektuelle elitismen hjelper lite dersom den blir erstattet av en ukritisk arbeiderisme. En interessant observasjon er hvordan Sandemoses Jantelov som Sveen snakker om får en dobbelt reaksjonær funksjon, både ved at den faktisk fungerer ved å bidra til fremmedfrykt/frykt for alle med en annen kulturell ballast, og ved at den stadig vekk påberopes når det framkommer rasjonell kritikk av den økonomiske overklassen, og konsekvensene av en skjev maktfordeling i samfunnet.

Den virkelige løsningen på dette problemet finner vi ikke før vi gjør noe med årsakene – avmaktsfølelsen og fremmedgjøringen blant ”folk flest”. Med andre ord en sosialistisk politikk. Dette underbygger med andre ord tesen om at velgerene forsvinner til høyre, når venstrepartiene ikke klarer å føre venstrepolitikk.