Pamfletten "Sosialisme på norsk" som jeg ga ut i 2014 har heldigvis frambragt noe mer substansiell debatt enn litt trolling i kommentarfelt. Oscar Dybedahl hadde en lengre kommentar i Sosialistisk Framtid 2/3 2014, hvor jeg hadde et tilsvar i påfølgende nummer. Det kan du lese under.

Staten og demokratiet

Oscar Dybedahl har en omtale av min bok “Sosialisme på Norsk” i Sosialistisk Framtid 2 /3 2014. Nå skal ikke en forfatter blande seg for mye borti hva folk synes om bøkene hans, så det skal jeg i størst mulig grad forsøke å unngå å bruke plass på. Dybedahl bruker likevel omtalen til å komme med noen innlegg i noen viktige debatter, og da har boka i hvert fall oppnådd noe av sitt formål. Disse debattene vil jeg dermed gjerne si noen ord om.

Dybedahl etterlyser enkelte ting i “Sosialisme på norsk”, blant annet en definisjon av, og større diskusjon om kapitalismen. Kanskje burde jeg tatt med noen setninger om det. Kort anført anser jeg kapitalisme som et økonomisk system hvor økonomien i hovedsak er strukturert slik at selskaper o.l. (produksjonsmidler på marxistisk) eies privat (i praksis av en liten (og over tid stadig mindre) elite) og drives med det formål å skape profitt, som så reinvesteres i ny økonomisk aktivitet ad nauseam. (Et kjent klassisk marxistisk bilde av kapitalismens produksjonssyklus i kort-kortversjon.) Jeg har i stor grad likevel holdt meg til det som er bokas hovedtema: Å skissere ulike økonomiske modeller som kan være alternativer til dagens kapitalisme. I tillegg til dette måtte jeg nødvendigvis ta med et lite innledningskapittel om “Hvorfor sosialisme”, samt et om hvorfor tidligere forsøk på sosialisme gikk så galt.

Det er dermed også, som Dybedahl påpeker, mange ting med dagens samfunn jeg ikke diskuterer. Årsaken til sosialismens manglende oppslutning, er jeg derimot inne på bl.a. når jeg videreformidler et sitat fra Palmiro Togliatti (s 16-17) om det ideologiske hegemoniet enhver som ønsker grunnleggende samfunnsendring hele tiden må slåss mot. Det er også mye av bakgrunnen for boka. Skal vi få til de grunnleggende samfunnsendringene vi slåss for, er vi avhengige av at det bygges opp en kraftig radikal bølge - sannsynligvis i hele den vestlige verden. En forutsetning for at vi skal komme oss dit fra dagens situasjon, er som et minimum å synliggjøre at alternativer finnes, og at de er realistiske. Det er blant annet dette jeg har forsøkt å gjøre med pamfletten. Det innebærer selvsagt at en forutsetning for at de grepene jeg foreslår skal kunne gjøres er at partier eller grupper som er positive til sosialisme, på demokratisk vis har kommet seg i en maktposisjon. Hvordan man kommer seg dit har strengt tatt ikke vært en del av bokas tema. En ansporing til debatt om dette temaet (utover det tidligere nevnte hegemoniet og synliggjøringen av realistiske konkrete alternativer), er teksten “Ministersosialister og plenvandrere” jeg begikk på Radikal Portal 14.08.2014 (http://radikalportal.no/2014/08/14/ministersosialister-og-plenvandrere/)

Når Dybedahl peker på at forholdet mellom kapitalisme og sosialisme i boka kan oppsummeres gjennom de tre diktomiene statseie vs. privateie, planøkonomi vs. markedsøkonomi og økonomisk demokrati vs. eierdespoti, er det selvsagt nødvendigvis en forenkling (jeg skisserer mange eksempler på demokratisk kollektiv eiendom som et alternativ til det kapitalistisk-private i tillegg til staten f.eks.), det er likevel diktomier det er mulig å diskutere med utgangspunkt i.

Mye av Dybedahls tilsynelatende uenighet med undertegnede handler nok om synet på staten. Staten er - i dagens Norge (med Høyre og Frp i regjering til og med) - åpenbart ikke et sosialistisk element i samfunnet, og det finnes massevis av måter privatkapitalister og staten jobber sammen på. Spørsmålet blir da om den bare er et redskap for kapitalismen?

I en forenklet gammelmarxistisk forståelse er staten en klasses redskap for å undertrykke en annen. Gjennom en omvelting - en revolusjon - kan strukturene endre seg, og den klassen som tidligere var overklasse kan bli undertrykt. (Den franske revolusjonen som sendte adelen til giljotinene er jo et greit eksempel, selv om også denne revolusjonen fort spiste sine barn, og et nytt keiserdømme ble opprettet etter hvert.)

Men er staten - i Norge i 2014 - klart og entydig et redskap for kapitalister? Er de rettigheter som vanlige folk har slåss fram de siste drøyt 100 årene bare et “ferniss”, eller har arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen m.fl. slåss fram reelle retter som rent faktisk har forskjøvet makten vekk fra en elite og til vanlige folk på en rekke områder, gjennom allmenn stemmerett, fri organisasjonsrett, streikerett osv.?

Jeg heller helt klart mot den siste tolkningen. Selv om økonomisk makt åpenbart også gir politisk makt, og landets rikeste dermed har en påvirkning på landets politikk som langt overstiger det demokratiske idealet om “en mann, en stemme”, har vanlige folk en påvirkning på landets styring som langt overstyrer det de hadde for 150 år siden. (Så kan man diskutere nyliberalismen og hvorvidt overklassen har sagt opp klassekompromisset fra 1935, men det blir en annen diskusjon.)

Demokrati er ikke noe man enten har eller, ikke har. Det er en prosess, og et maktelement man kan ha mer eller mindre av. I Norge i dag har vi mer av det enn de fleste samfunn både nåtidig og historisk.

Jeg mener dermed at staten i Norge per i dag, ofte fungerer som et redskap for mektige næringsinteresser (det gjør den jo gjerne helt åpent). Samtidig så er staten i en del tilfeller også en arena hvor det kan ytes motmakt mot de samme. Staten er ikke i dag et enkelt redskap for en klasse til å undertrykke en annen. Det er en arena for kamp og konflikt - en av flere arenaer hvor kampen om det politiske, kulturelle og sosiale hegemoniet pågår.

I en situasjon hvor sosialistiske partier har skaffet seg makt over staten (gjerne gjennom en kombinasjon av parlamentariske og utenomparlamentariske strategier som diskutert i Radikal Portal-artikkelen min, og sannsynligvis som en del av en større radikal bølge i vår del av verden), vil statlig eiendom dermed kunne være en demokratisk, kollektiv, ikke-kapitalistisk eierform, som vil kunne benyttes for å utfordre privatkapitalistisk ikke-demokratisk makt, i et samspill med en hel rekke andre former for demokratisk eiendom (som jeg bruker en del plass på å diskutere i “Sosialisme på norsk”). At statseie skal være et sosialistisk grep, forutsetter dermed at staten er demokratisk - mer demokratisk enn i dag hvor mektige økonomiske aktører som sagt også har en stor innflytelse på statens politikk.

Og da er vi ved demokratiet. Dybedahl kritiserer de facto også diktomiet demokrati vs. kapitalisme, gjennom å påpeke at ting som arbeiderstyrte bedrifter, deltagerøkonomi etc. ikke trenger å være i motsetning til kapitalismen, men tvert imot kan vise seg å være en nyttig måte å redusere administrasjonskostnader på.

For undertegnede er sosialisme (uten å gå inn i lange begrepsdiskusjonen om hva som er sosialisme vs. kommunisme osv.) oppfyllelsen av demokratiidealene fra den franske revolusjonen - frihet, likhet og brorskap. Ikke bare har man noen formelt like rettigheter på papiret, men man har også reelt sett like rettigheter når et lite mindretall ikke lenger har overveldende mer makt enn andre i lys av sine økonomiske privilegier. Dermed handler veien til sosialismen om makt over økonomien, som også innebærer politisk makt, i stort og smått.

Dersom ansatte får makt over sin arbeidsplass, innbyggerne over staten, og nabolaget over budsjettet som brukes der - reell makt - vil ikke dette bare være et skritt i sosialistisk retning, men det vil også ha effekter utover det umiddelbare.

Som jeg skriver i “Sosialisme på norsk” (s.45) etter å ha problematisert arbeiderstyrte bedrifter noe:

“Uavhengig av dette, kan arbeiderstyrte bedrifter, både i et markedssosialistisk system og innenfor kapitalismen likevel ha en svært positiv virkning, dersom de bryter ned arbeidsdelinga (jfr. ParEcon). En del kooperativer i f.eks. Argentina gjorde nettopp dette, og den følelsen av selvtillit og den kunnskapen man kan få gjennom å ha makt og innflytelse over egen arbeidshverdag, kan bli en viktig politisk innsikt. Den skal ikke undervurderes som motor for samfunnsendring.”

I forlengelsen av dette kan vi også kikke på en av konsekvensene av Hugo Chàvez “bolivariske” revolusjon i Venezuela. Nå kan man si mye om Chàvez (og det gjør de folk også, over en lav sko), men en av de mest markante og viktigste endringene han har gjennomført, er at han har gitt landets fattige selvtillit. De har oppdaget at de har makt, og at de kan bruke den - de kan påvirke landets framtid. Som en konsekvens har opposisjonen som i tiår etter tiår har neglisjert det fattige folkeflertallet fullstendig, tidvis gått inn i en pervers overbudspolitikk overfor de samme gruppene (som så langt ikke har latt seg lure.)

At folk opplever at de ikke trenger sjefen (eller eieren) for å styre butikken er en sterk politisk innsikt som ikke kan fås gjennom studiesirkler, og det er et viktig bidrag til en bevegelse i sosialistisk retning. Det aspektet synes jeg det virker som Dybedahl undervurderer kraftig.

Avslutningsvis vil jeg først takke Dybedahl for å komme med en mer substansiell og saklig kritikk av deler av boka enn jeg har opplevd i en del andre sammenhenger. Dette er diskusjoner av en type som kan ta oss videre. Til sist vil jeg forsøke nok en gang å klargjøre rammene for den omtalte lille boka, og begrunnelsen for disse.

Jeg opplever at vi på venstresida er flinke til å peke på viktige aktuelle dagskamper (dessverre alt for ofte forsvarskamper). Jeg opplever også at vi har en ide om et helt annet samfunn (et uten sosiale klasseskiller) vi ønsker oss fram til. Men mellom de to opplever jeg et gap. Målet med “Sosialisme på norsk” har altså vært å peke på mulige konkrete strukturer som kan ta oss i den retningen, med utgangspunkt i dagens samfunn, og som faktisk kan vise til en viss suksess. Dersom vi ikke klarer å peke på troverdige alternativer, tror jeg dessverre den politiske skyggevandringen kan bli lang. Og om vi ikke har tenkt slike tanker på forhånd, kan resultatene av forsøk på demokratiserende samfunnsendring også bli dårlige den dagen radikale venstrepartier kommer i en maktposisjon.