Finnes årsakene til den fastlåste situasjonen i Palestina i interne israelske forhold?

Palestinerne har i årevis vært splittet. Fysisk mellom Vestbredden og Gaza, men også politisk mellom Fatah og Hamas. Mens Hamas vant det første frie parlamentsvalget og dannet regjering, har Fatah vunnet valg og sittet med presidentmakten. Etter interne konflikter og manglende kommunikasjon mellom de to delene av det palestinske området på grunn av israels okkupasjon og blokade, endte dette i praksis med at Hamas fikk makta på Gaza, mens Fatah fikk den på Vestbredden.

For Israel har Hamas vært hovedargumentet for at de ikke har ønsket å gå videre med fredsprosessen. Jevnlige rakettskytinger fra Gaza har også vært den sentrale begrunnelsen hver gang Israel har bombet Gaza.

Dersom Israel skal bli kvitt Hamas (uten å føre en ren utslettelseskrig) må i realiteten følgende skje: Palestinerne må få fred og frihet til å etablere et helt minimum av en fungerende statsstruktur, slik at de kan avholde frie valg under noenlunde stabile forhold både på Gaza og Vestbredden. Målinger blant palestinerne tyder på at Hamas vil tape et slikt valg (selv om støtten til Hamas øker hver gang Israel går til voldelige aksjoner mot Gaza).

Et helt nødvendig første skritt for å få til et valg på både Vestbredden og på Gaza er et samarbeid mellom Fatah og Hamas. Palestinerne har da også sett problemene splittelsen internt skaper, og gjentatte ganger forsøkt å stable på beina en samlingsregjering.

Problemet er at hver gang dette skjer, så bryter Israel alle former for samarbeid med Palestina, og setter inn ulike former for straffetiltak, inkludert militære aksjoner, og fengsling av parlamentarikere og regjeringsmedlemmer. Den israelske retorikken går ut på at Hamas er en ren terrororganisasjon og at Fatha må velge mellom å ha fred med Israel eller å ha fred med Hamas.

"Selvstyremyndighetene må velge enten fred med Israel eller fred med Hamas. Det er ingen mulighet for fred med begge", sa f.eks. Netanyahu etter at samtaler om samling startet i 2011.

Israel har dermed gitt palestinerne valget mellom borgerkrig, eller krig med Israel. Det er ikke mye til valg. Og det er åpenbart ikke et valg som vil gi Israel fred.

Forhandlingene mellom Fatah og Hamas førte likevel fram. 2. juni 2014 ble en ny palestinsk samlingsregjering tatt i ed.

8. juli begynte deretter Israel med en ny runde terrorbombing på Gaza.

Påskuddet var har Hamas skulle ha stått bak drapene på tre israelske ungdommer, samt de stadig tilbakevendende rakettutskytingene fra Gaza mot Israel.

Problemet med den første forklaringen er jo at det nå har kommet fram at israelsk etterretning har vært klar over at de tre ungdommene var døde lenge før kroppene ble funnet, og at en israelsk talsperson i etterkant har innrømt at de som stod bak kidnappingen og drapene sannsynligvis var en gruppe som opererte uavhengig av Hamas.

Problemet med den andre forklaringen er at israelske sikkerhetskilder har innrømt at Hamas, før denne siste krigen, ikke har skutt raketter mot Israel siden våpenhvilen i november 2012. Selv om dette skulle vise seg å være feil, er det på det rene at det overveldende flertallet av rakettangrep mot Israel kommer fra andre grupper, og at Hamas flere ganger på det grunnlaget har arrestert medlemmer fra andre palestinske fraksjoner. Når Israels blokade og gjentatte militæraksjoner gjør det umulig å opprettholde et fungerende statsapparat, er dermed ikke det noe som styrker Israels sikkerhet.

Så hvor rasjonell er egentlig Israels innbitte motstand mot enhver tilnærming mot Hamas? Det er gjerne Hamas-charteret fra 1988 som framholdes som beviset for hvor ekstreme Hamas er. Dette charteret anerkjenner ikke Israel, og vil danne en muslimsk stat på hele det palestinske området.

Men allerede i et utkast til program for den Hamas-regjeringen fra 2006 skrev de at "spørsmålet om anerkjennelse av israel kan ikke bestemmes av en fraksjon eller en regjering, men er en avgjørelse for hele det palestinske folket."

I senere samlingsregjeringer har Hamas anerkjent Israel, og i 2010 sa Hamas-leder Khaled Meshaal at Charteret er "et historisk dokument, som ikke lenger er relevant, men som ikke kan endres av interne årsaker."

Det er åpenbart at en så stor organisasjon som Hamas har ulike fløyer - både mer radikale og mer moderate, og utviklingen viser at de har beveget seg i en mer moderat retning.

Dersom Israel faktisk ønsker fred, virker holdningen til Hamas både merkelig og kontraproduktiv. Men kanskje finnes svaret i interne israelske forhold. Om palestinerne er blitt mer moderate, kan det samme dessverre ikke sies om Israelerne.

Når Benjamin Netanyahu og det høyreorienterte Likud kom til makten igjen i 2009-valget skjedde det nemlig i en valgallianse med det ytterliggående Yisrael Beiteinu som ledes av Avigdor Liberman. Regjeringskoalisjonen består ellers av Yesh Atid (framstår moderate, men støtter bosettingene på okkupert jord), Jewish Home (religiøst parti som mener jødene har en gudgitt rett til hele det historiske Israel, og som har stått i spissen for etablering av mange bosettinger), samt Hatnuah (en ørliten modererende kraft i dette selskapet, ledet av Kadima-avhopper Tzipi Livni).

En slik koalisjon gir ikke mye rom for fredsforhandlinger med palestinerne. Palestinerne har kanskje beveget seg i en mer moderat retning politisk, men på Israelsk side har stemningen dessverre blitt mer ytterliggående og ekstrem. Dermed blir Hamas en svært nyttig fiende å ha for den israelske høyresiden. Hamas-charteret er blitt halmstrået Israels makthavere i dag klamrer seg for, for ikke å bøye seg for et overveldende flertall i både FN og verdensopinionen. Dermed har Israels konservative heller ikke noen interesse av at palestinerne skal få en stat som er velfungerende nok til å avholde demokratiske valg, og opprettholde intern sikkerhet.

De som blør for denne hodeløse politikken til Israels makthavere er selvsagt først og fremst palestinerne som dør både som følge av Israels militære handlinger, men også av blokader og checkpoints som hindrer bl.a. nødvendig helsehjelp. Dessverre fører også denne effektive israelske blokaden av palestinsk samling til at de interne konfliktene blant palestinerne fortsetter, og at palestinerne ikke får mulighet til å etablere noen fungerende statsstruktur, og dermed heller ingen intern sikkerhet. I siste instans skaper dette selvsagt også bare mer utrygghet for den israelske sivilbefolkningen.