I årets valgkamp er det satt ny rekord i antall meningsmålinger. I de siste to ordinære avisdagene før valget ble det publisert ikke mindre enn 23 ulike meningsmålinger. Dette er åpenbart et symptom på noe. Hva?

I 2008 hadde Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen artikkelen «Kommentariatets diktatur» i Samtiden. Der skrev de blant annet at politisk journalistikk er smittet av sportsjournalistikken, og blir forflatet av bl.a. kommentariat, flokkmentalitet og ablegøyer. Hvilken effekt har meningsmålingene på denne tendensen?

Det vil alltid være små bevegelser opp eller ned i en måling, som vil kunne gjøres nyhetsverdig om man leter opp det rette perspektivet. Slik sett er det en enkel måte å få et tosiders oppslag på, uten å måtte sette seg inn i kompliserte politiske saker. At de fleste bevegelser er innenfor usikkerhetsmarginene på enkeltmålinger, og at målingene blir stadig mer usikre etter hvert som folk blir "målingstrøtte" og svarprosenten faller, hindrer ikke det.

Politikk dekkes som idrett, og det som betyr noe er hvem som går fram, og hvem som går tilbake. Kommentatorer diskuterer heller hvilke standpunkter et parti burde ta for å gå fram eller tilbake enn hvilke konsekvenser ulike politiske forslag vil ha. De er mer opptatt av hvem som får rett (øker oppslutning) enn hvem som har rett (hvilken politikk som vi skape et bedre samfunn).

For kommentariatet er dermed ikke partiene et redskap for å få gjennomført politikken. Politikken blir et potensielt redskap for å styrke partiet.

Meningsmålingstyranniet gjør selvsagt også noe med hodene til folk. En ting er at folk stemmer taktisk. Noe annet er de velkjente psykologiske mekanismene som slår inn. Folk vil mye heller være med på et vinnerlag. Slik vil en framgang på målinger bli selvforsterkende. Dette vet selvsagt partiene, og derfor pusher de gjerne positive målinger i de sosiale mediene, mens de tier stille om de negative.

Tidligere var det begrensninger på publisering av meningsmålinger i dagene før valget. Tanken bak var nok at taktisk stemming ikke skulle ødelegge for det mer idealiserte bildet av demokratiet: Folk stemmer på det partiet de er mest enig meg og sammensetningen på Stortinget vil dermed grovt sett gjenspeile folkeviljen. Nå kan man si at dette er en naiv forestilling, men er dette likevel et argument for å ikke forsøke å lage et demokrati som fungerer mer i tråd med de ideelle intensjonene?

Velgerne er f.eks. ikke spesielt enige med Høyre - på tross av partiets framgang. Høyre har nemlig drevet en valgkamp så godt som rensket for politikk. Slagordet "nye ideer, bedre løsninger" spiller på en svært upolitisk stemningsbølge de har fanget opp at eksisterer ute i befolkningen: "Nå må vel noen andre få prøve seg", "Det er på tide med et skifte".

Helt sikkert støttet opp av gode råd fra stadig flere kommunikasjonsrådgivere har Høyre også rensket programmet sitt for svært mye av det som kunne støte større velgergrupper. Det som vi ellers kaller politikk. Men Høyre har ikke nødvendigvis gått mot sentrum som mange påstår. Politikken, i hvert fall slik den kommer til uttrykk i programmet, er heller blitt preget av vage og ulne formuleringer. Hva som blir Høyres politikk finner vi derfor bare ut av når de gjennomfører den.

Det er ingen ideologisk høyredreining i den norske befolkningen. Undersøkelser peker mot at folk er mer opptatt av fellesskapsløsninger, og når det gjelder mange sentrale økonomiske spørsmål har de beveget seg mot venstre de siste tiårene. Fafo-rapport 2013:15 viser f.eks. gjennom tall fra Norsk monitor Ipsos MMI at støtten til skattekutt og privatisering er på et historisk lavmål. Samtidig blir folk også mer liberale i innvandringsspørsmål, så Frps tilbakegang er naturlig.

Dessverre tar færre klimautfordringene på alvor. Dette er paradoksalt siden den vitenskapelige konsensusen er blitt betydelig styrket i perioden, og problemet er med stor sikkerhet verre enn det så ut som for 20 år siden. Det er et godt eksempel på hvordan folks politiske holdninger sjelden er rent faktabaserte og rasjonelle.

Men hvor mye har massemedias valgdekning handlet om disse spørsmålene? Har de druknet i meningsmålinger og kommentarartikler med fokus på spill heller enn på politikk?

Går den kortsiktige jakten på lesere - og i økende grad "klikk", ut over den langsiktige interessen for hele saksfelt hos store grupper innbyggere? Sannsynligvis. Som på andre fagfelt må man innimellom igjennom en litt kjedelig "grunnopplæring" for at ting skal bli interessant. Massemedia lager sjelden artiklene som kan bidra til det. Ikke tabloidene som vil ha "klikksaker", og de litt tyngre avisene som Morgenbladet og Klassekampen lager saker for de som allerede er interesserte.

Kanskje burde skolen ta større ansvar? I dag er politikken i skolen preget delvis av en litt tørr og teoretisk oppramsing av skjematisk politisk historie og den formelle maktfordelingen i dagens system, og delvis av showete skoledebatter med kvikke one-linere fra ungdomspolitikere. Det er lite om hvordan pølser og politikk i virkeligheten lages, og lite om hva de politiske stridsspørsmålene handler om.

Hva er de påståtte fordelene og ulempene med privatisering vs. å gjøre flere ting i fellesregi? Hva sier forskningen om sosiale ulikheter? Hvordan henger klimaproblemene sammen med det økonomiske systemet? Dersom slike spørsmål ikke gjennomgås grundig i skolen med utgangspunkt i den best tilgjengelige forskningen koblet opp mot de beste argumentene fra de politiske partiene, begår vi et svik mot dagens ungdommer.

Kronikk i Adresseavisen 17.10.2013