KRITISK: Men tidligere RV-leder og nåværende Litteraturhusboss kunne med fordel vært mer konkret.

Da har jeg vært bortreist noen dager, og travel enda litt lenger. Har det skjedd noe i offentligheten som burde kommenteres tro? Sikkert mye, men for å ta en tilfeldig sak først:

Tidligere RV-leder Aslak Sira Myhre uttaler til Klassekampen 24/8 at “Det er forskjell på å være uenig i norsk innvandringspolitikk og å være rasist.”. Det er det ikke vanskelig å være enig med ham i.

Problemet er heller at jeg sjelden eller aldri har møtt noen verken på venstresiden eller andre steder som har ment noe annet. Slik sett slår Sira Myhre inn åpne dører til rom hvor det knapt nok befinner seg folk.

Men kanskje tenker Sira Myhre på noen spesielle holdninger? Det får vi ikke vite siden han verken forsøker seg på noen nærmere grenseoppdragning ift. hva som er rasisme eller ikke, ei heller kommer han med konkrete eksempler på utsagn eller utspill.

Det har kanskje blitt mer komplisert å trekke skillelinjer etter at mange gamle og nye nazistiske og rasistiske grupperinger i stort monn har pusse opp imaget sitt de siste tiårene, byttet ut brunskjorte med blådress og knallharde raseteorier med "kultur" og "religion". Det er selvsagt ikke rasistisk å kritisere kultur og religion. Enkelte grupper behandler likevel disse begrepene som like evig uforanderlige identitetsmarkører som de tidligere behandlet “rase”. En slik essensialistisk forskjellstenking, for å låne et begrep fra Mattias Gardells bok “Islamofobi” er, om ikke rasisme, så på alle måter like problematisk som rasismen.

Fagboken "De liker oss ikke, Den norske rasismens ytringsformer”, redigert av Ottar Brox fra 1997 definerer rasisme som “et mentalt bilde som rasisten har av etniske eller kulturelle grupper som mindreverdige, umoralske eller på annen måte negativt avvikende i forhold til ens egen etniske kategori”. Det er kanskje en definisjon de fleste kan si seg enig i.

Problemet blir da selvsagt at man vanskelig kan vite hvilket “mentalt bilde” som ligger bak ulike utspill mot minoriteter. Dermed blir det også vanskelig å vite hvilke holdninger og meninger som er rotfestet i de reelle utfordringer som finnes, og hvilke som bunner i fordommer.

Alle undersøkelser om nordmenns holdninger til minoriteter viser at de som har mest kontakt med innvandrere er de som er minst innvandringsskeptiske. Fordommer svekkes ikke overraskende ved personlig erfaring. Kanskje bør vi bli flinkere til å oppsøke nettopp disse miljøene, hvor folk fra ulike grupper lever sammen, for å skille reelle utfordringer fra konstruerte. Jeg tror ikke det hadde vært en dårlig vei å gå.