I går (28/3) deltok jeg på Kunnskapsdepartementets innspillskonferanse til Forskningsmeldinga 2013.

Det var mange interessante innspill på konferansen som både gledet og irriterte. Jeg likte svært godt både UiO-rektor Ole Petter Ottersen påpekning av viktigheten i langsiktighet i forskningen, og Videnskaps-Akademiets Nils Christian Stenseths vektlegging av den grunnleggende nysgjerrighetsdrevne forskningen. Likeledes holdt UHRs Ruth Haug et par gode innlegg hvor hun både vektla viktigheten av å ikke se seg blindt på enkle indikatorer, og hun våget også som den eneste å snakke om internasjonal solidaritet i en setting hvor de fleste nok var mest opptatt av å sikre mest mulig ressurser til seg og sitt.

Som fysiker prøvde jeg i mitt innlegg i debatten, naturlig nok å kombinere alle elementene i norsk forskningspolitikk i en slags "grand unified theory", og det momentet jeg forsøkte å legge fram var at mange av de problemene vi i dag ser, har en sammenheng med finansieringsmodellen - det tellekantsystemet vi i dag har, hvor publiserte artikler i bestemte tidsskrifter genererer penger gjennom noe som er et nullsumspill mellom institusjonene.

Mange er nok enige om at finansieringsmodellen er problematisk, men i motsetning til Accentures Kirsti Kierulf, ønsker jeg mer ikke flere indikatorer. Da er jeg nok mye mer enig med Norsk Studentorganisasjon, i at løsningen er å kjøre mindre penger gjennom disse tellekantsystemene. For min del kan de gjerne fjernes helt, for dette er økonomimodeller som fullstendig mangler vitenskapelig grunnlag. Bruk heller ressursene til å øke basisbevilgningene til institusjonene.

Forskning er per definisjon regel- og normstyrt. De fleste i sektoren kjenner sikkert godt til det vi bruker å kalle "vitenskapelig metode". Selv om vi har et mål - best mulig kvalitetssikret kunnskap om verden rundt oss - har flere hundre år med vitenskap ført oss fram til at dette målet best oppnås gjennom å ha fokus på prosessen - metoden, og ikke på hvorvidt ulike kvantiserbare målindikatorer er oppnådd.

Når vitenskapen så blir underlagt økonomisk baserte målstyringsregimer, går man bort fra dette vitenskapelige fokuset, og man innbyr dessverre til snarveier og løsninger som er funderte i økonomiske heller enn vitenskapelige betraktninger. De fleste har vel nå hørt om praksisen med å publisere såkalte LPU(Least publishable unit)-artikler, hvor forskningsresultater blir delt opp for å generere flest mulig artikler. I tillegg kommer selvsagt at vurderinger rundt hva man skal forske på også vil bli preget av vurderinger om hva det er enklest å få publisert hvor, heller enn av faglige, vitenskapelige vurderinger. Det er selvsagt ikke slik at det akademiske kvalitetssikringssystemet er perfekt. Det har også tidligere vært preget av at ting som prestisje og klikkdannelse innimellom overstyrer rent faglige vurderinger, men det økonomisystemet vi har i dag forsterker disse tendensene kraftig.

Forskningen utøves best når den kan foregå i skjæringspunktet mellom demokratiske samfunnsmessige (politiske) prioriteringer (som f.eks. en nødvendig satsing på klimaforskning), og vitenskapelige vurderinger (det man ofte kaller grunnforskning).

Ved å bygge ned tellekantsystemet og heller øke basisbevilgningene til institusjonene, samtidig som man gjeninnfører vitenskapelig ansattes rett og plikt til å forske, gir man forskningsmiljøene ikke bare ressurser, men også tillit til å gjennom sin fagkunnskap prioritere bruken av disse innenfor de politisk bestemte rammene.

Forskning egner seg dårlig som akkordarbeid. (Og det finnes det faktisk en del forskning som viser.)

I tillegg til økt vitenskapelighet, vil en endring av finansieringssystemet som vektlegger økt langsiktighet og økonomisk forutsigbarhet for institusjonene, kanskje også gjøre det enklere å få gjort noen grep i forhold til den stygge situasjonen med stor grad av midlertidig ansatte i sektoren. På tross av et visst fokus på dette de siste årene, har utviklingen gått i en negativ retning. Det er ikke holdbart. Hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være fast jobb - også på universiteter og høgskoler.

Så for å konkludere, la meg sitere Bill Clinton (og, nei, det er ikke det sitatet du tenker på):

It's the economy, stupid!

ELLERS: Les NTL Universiteter og høgskolers innspill her:
http://ntl.no/ikbViewer/page/orgledd/forside/nyhet?p_document_id=96472&p...