Innlegg i Adresseavisen 28/2 2012

Elisabeth Paulsen (V) har frekkhetens nådegave når hun i Adresseavisen 23/2 tar til orde for en rasering av selve grunnlaget for norsk arbeidsliv, en fast jobb, under tittelen "Et rausere arbeidsliv".

Paulsen gjentar høyresidas gamle løgn om at mer "fleksibilitet" (oversatt: økt adgang til å ha folk gående i midlertidige stillinger, et skritt tilbake mot det gamle løsarbeidersamfunnet), skal gjøre det enklere for ungdom, innvandrere og andre som i dag sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. En slik teori kan kanskje høres tilforlatelig ut for noen, men som alle andre teorier må den testes opp mot virkeligheten.

For er det slik, at land med stor adgang til midlertidige ansatte sluser flere inn i fast jobb slik Paulsen påstår? Selvsagt er det ikke det. All empiri tiliser at økt adgang til midlertidige tilsettinger skaper en større klasse med en fast midlertidig tilknytting til arbeidslivet, noe som gir færre og ikke flere i fast jobb. Det er heller ingenting som tyder på at dette bidrar til å få ned arbeidsledigheten. Dersom du vil ha et arbeidsliv som er basert på at folk skal ha faste stillinger som gjør det mulig å planlegge økonomien sin, fritida si, ta opp boliglån og kort sagt leve et liv på premisser som de fleste her i Norge heldigvis ser på som en selvfølge, da skal du passe deg for Venstres politikk.

Med Venstres nye linje hvor partiet er blåere enn Høyre i arbeidslivspolitikken, og hvor partiet åpner for regjeringssamarbeid med Frp, er det ikke lenger grunnlag for å kalle partiet et "sentrumsparti". Partiets sosialliberalisme er dessverre for lengst erstattet med en rå og kynisk markedsliberalisme.