For å fylle ut tiden fram til neste leserinnlegg (eller fysikkforedrag), kan jeg jo legge ut noe som blir tilgjengelig eksklusivt på denne bloggen. Et kort selvbiografisk notat, som (selv om jeg er skeptisk til for overdrevet navlebeskuing) kanskje kan være interessant fordi det tross alt er politikk det handler om.

Hva som er den viktigste grunnen til at jeg er politisk aktiv er kanskje et vanskelig spørsmål, men i og for seg desto bedre. De vanskelige spørsmålene er ofte de beste. Først og fremst ser jeg ikke på meg selv som politiker, selv om jeg har en 20%-ressurs til å drive med politisk arbeid. Jeg tenker vel heller på meg selv i den litt bredere kategorien “politisk aktiv”, siden jeg ikke egentlig ser noen vesensforskjell på det arbeidet jeg gjør og det som mange andre gjør i organisasjoner som ikke i og for seg er partier men som likevel gjør et arbeid som i aller høyeste grad er politisk - som miljøorganisasjoner, fagforeninger og ulike frivillige organisasjoner. Og jeg er jo også aktiv i slike organisasjoner.

Hva som gjør at jeg engasjerer meg i denne type arbeid er nok - i hvert fall etter hvert - flere ting. Det er ikke nødvendigvis fordi det er så morsomt. Noen ting er morsomme - som å sette seg inn i problemstillinger, gruble, skrive og formulere noe omkring dem selv og forsøke å skape noen modeller som kan fungere til å gi økt innsikt i komplekse problemstillinger. Andre ting som møter, organisasjonsarbeid og formalia, synes jeg ofte er drepende kjedelige, og mye tid går med til slikt.

Det som delvis tiltrakk meg ved politikk - eller kanskje egentlig samfunnsvitenskap (du har jo en flytende overgang der) er vel mange av de samme tingene som tiltrakk meg til fysikk da jeg begynte å studere det - en nysgjerrighet - et ønske om å finne ut hvordan ting henger sammen. Og så (relatert til samfunnet) i et ønske om ikke å bare være en passiv tilskuer, men å faktisk forsøke å gjøre noe med det.

Så noe av den politiske aktiviteten er selvsagt lystdrevet, men en del er også pliktdrevet. Jeg gjør det fordi jeg føler jeg burde.

Når vi så snakker om hvordan og når jeg visste hva som var det riktige partiet for meg, var nok det litt vanskeligere. Da jeg var 5 år gammel likte jeg Kåre Willoch, men det var nok mest fordi han utstrålte en bestefaraktig ro og klarhet. Etter som jeg ble litt eldre (men fremdeles bare barnet) var jeg i realiteten sikkert sosialdemokrat, selv om jeg ikke hadde noe ord for det - jeg hadde en slags naiv tro på at historien gikk i rett retning og at vanlige folk etter hvert fikk stadig bedre rettigheter, og at forskjellene skulle minke og at verden skulle bli mer demokratisk. Slik sett ble vel 90-tallet med nyliberalisme osv. en slags oppvåkning, da jeg både skjønte at det ikke var en naturlov og at Arbeiderpatiet ikke hadde jobbet for slikt på svært lenge.

Så meldte jeg meg inn i Senterungdommen under EU-kampen på 90-tallet - mest pga. provokasjonen fra en fyr i klassen som meldte seg inn i Unge Høyre. Jeg var aldri noe aktiv, men sympatiserte med de strømningene i Sp som var førende den gangen med skepsis mot frihandel, fokus på distrikt osv. Så ble selvsagt sentrumsregjeringa en skuffelse og jeg meldte meg vel ut igjen av Senterungdommen ikke lenge etter den ble etablert.

Da hadde jeg vel etter en slags eliminasjonsprosess endt opp med at de realistiske alternativene for meg lå godt til venstre for Ap. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor SV aldri ble noe realistisk alternativ, men det har kanskje noe med å gjøre at da jeg først hadde kommet til at systemet var problemet (det økonomiske), og at dette måtte endres, virket SV halvhjertet i beste fall. Og så ville jeg heller bruke ressurser på politisk kamp utad enn gjennom å slåss som en liten minoritet i eget parti. (Det er jo enkelte som gjør dette siste til og med i Ap, som jeg er enige med i det aller meste.)

Det gikk likevel litt tid før jeg meldte meg inn i RV. Venstresida har jo alltid slitt med fragmentering over relativt mindre viktige spørsmål - noe jeg kanskje tror har litt med å gjøre et overfokus på teori framfor empiri og idealistiske visjoner framfor dagsaktuelle realiteter. Begge deler trengs åpenbart, men det har vært mye splittelse på mange for utenforstående rare grunnlag. Derfor var jeg først bare aktiv og med i Attac hvor jeg fikk en ganske god utdanning i internasjonal økonomi og handel. Selv om synet mitt på økonomi/basis og kultur/overbygning har beveget seg i en mer nyansert forståelse av gjensidig påvirkning mener jeg fremdeles at det er i økonomien man først og fremst må kikke for å finne de politiske skillelinjene. Det er det økonomiske systemet som legger rammene for hva det er mulig å få gjort i et samfunn. (Så er jo det systemet menneskeskapt og påvirkes derved av kulturen som igjen får sine rammer lagt av økonomien osv.)

Jeg endte likevel opp med at jeg følte jeg burde være medlem av et parti, og valgte RV siden det framstod som det største og mest livskraftige partiet til venstre for SV. Med prosessen etter dannelsen av Rødt hvor de gale stalinistene i Tjen Folket har avslørt seg selv og blitt kastet ut, og hvor vi har knyttet til oss også en del avhoppere fra SV, IS har gått inn osv, er jeg stadig mer overbevist om at det var et rett valg. Den beste tilgjengelige forskningen jeg kommer over peker i alle fall på at det økonomiske systemet vi lever under i dag over hodet ikke er bærekraftig over tid. Da må noe gjøres. Og mener man at noe må gjøres, får man ta ansvar og gjøre noe også, og ikke bare sitte og klage.

QED... Eller noe sånn. Neste episode kommer om 30 år.