På tampen av 2011 gjorde vi oss ferdig med nok en runde med lokale lønnsforhandlinger. Etter lange runder fikk et knippe ansatte individuelle lønnstillegg med bakgrunn i en lokal lønnspolitikk som belønner mer og mindre målbar adferd i yrkesutførelsen økonomisk.

Grunnlaget for en slik lønnspolitikk er ideen om mennesket som et i snever forstand nyttemaksimerende homo oeconomicus, som yter sitt beste dersom dette belønnes økonomisk. Dette har vært et menneskesyn som har vært brukt som modell i en del økonomiske miljøer i lange tider, selv om det har liten forskningsmessig støtte.

Straff og sanksjonsbaserte modeller for ledelse har vært under press lenge, og framstår utdaterte i dag, men selv om pisken er borte, er det tydeligvis en del som fremdeles har tro på gulrota. Som ansatte på en institusjon for høyere utdanning burde kanskje spørsmålet vårt også i denne sammenhengen være - hva sier forskningen?

Det vil kanskje overraske en del at forskingen både innen økonomi, psykologi og sosiologi er rimelig entydig. Når vi snakker om oppgaver som er mer kompliserte enn de enkle samlebåndsoppgavene som norsk arbeidsliv i økende grad har forlatt - oppgaver som krever en viss grad av tenking og kreativitet - har nemlig økonomiske belønningsmodeller ikke bare ingen effekt - de har en negativ effekt.

En stor mengde med forsking fra økonomer ved Harvard, sosiologer fra East Anglia, psykologer ved MIT osv. - nylig samlet og popularisert gjennom Daniel Pinks bestselger “Drive”, viser at mennesker (og forøvrig også sjimpanser) yter dårligere når vi blir lovet belønning enn hvis vi ikke blir det. Det kan kanskje virke kontraintuitivt, men årsaken er selvsagt at en slik økonomisk motivasjon kommer inn og dreper den selvstendige indre motivasjonen vi mennesker har i utgangspunktet. Vi liker å løse problemer, vi liker å jobbe, men når vi blir plassert inn i økonomiske belønningssystemer stjeler belønningen fokuset vekk fra selve jobben som skal gjøres, og ytelsen går ned.

Selvsagt går folk på jobb for å tjene til livets opphold, men dersom vi ønsker at jobben skal bli gjort på en best mulig måte, må vi heller gi folk en fast solid grunnlønn i den norske likelønnstradisjonen enn å leke oss med kontraproduktive belønningsmodeller som ikke skaper mer verdier, men bare mer misnøye.

NTL er så langt den eneste fagforeningen som vil fjerne lokale lønnsforhandlinger fullstendig, og fordele alt sentralt. Jeg håper likevel at vi snart får følge av flere i sektoren. Meningsmålinger viser at nordmenn blir stadig mer skeptiske til ulike former for resultatlønn, og i årets lokale forhandlinger benyttet mange institusjoner muligheten til å gi et flatt tillegg til alle i de lokale forhandlingene heller enn å gå gjennom tidskrevende prosesser for å gi individuelle tillegg. Det ble det dessverre ikke enighet om på HiST.

Jeg har likevel håp for framtiden. Utviklingen går som riktig vei, og burde ikke et minimumskrav for personalpolitikken på en høgskole være at den er forskningsbasert?

Innlegg i Høgskoleavisa 25/1 2011