I dag har jeg det privilegium å ha et innlegg på trykk i Morgenbladet sammen med Forbundsleder i NTL, John Leirvaag. Det limes selvsagt også inn under - med lenker til relevante artikler.

Feilslått økonomisk styring

De siste ukene er det på nytt blitt fokus på den uheldige utviklingen vi har sett de siste årene innen fagtilbudet på universiteter og høgskoler. En storstilt vekst i «motefag» innen for eksempel media, natur og trening som det ikke finnes arbeidsplasser innenfor, kombineres med en nedleggelse av sentrale humanistiske fag.

Allerede i 2005 kunne Morgenbladet etter en analyse av data fra Samordna opptak melde at «Russen styrer høyere utdannelse». Dette med en voldsom oppblomstring av studier med ord som blant annet «friluftsliv», «medie», «kommunikasjon», «journalistikk», «globalisering» eller «internasjonal» i tittelen – uten at det nødvendigvis lå verken realisme eller arbeidsplasser bak moteordene.

Samtidig med denne utviklingen ser vi nå at mange humanistiske fag og emner ligger an til å bli nedlagt. Morgenbladet meldte 6. januar at på for eksempel NTNU legges allmenn lingvistikk, kristendoms- religions- og livssynskunnskap, språklig kommunikasjon, italiensk, japansk, kinesisk og mastergradutdanningen i kunstkritikk og kulturformidling ned. I tillegg barberes religionsvitenskap og filosofi. En lignende utvikling har vi sett over lang tid også ved UiO, og andre institusjoner over hele landet.

Vi ser altså en generell utvikling i sektoren hvor samfunnsmessig og vitenskapelig viktige fag forvitrer eller legges ned samtidig som det popper opp motefag som det ikke nødvendigvis ligger arbeidsplasser i andre enden av.

Det er åpenbart at det er finansieringsmodellen som er årsaken til denne svært uheldige utviklingen. Forsøket på å styre høyere utdanning etter økonomiske insentiver er feilslått. Når høgskoler og universiteter får belønningsmidler for å få gjennom studenter fristes mange til å legge økonomiske heller enn vitenskapelige prinsipper til grunn i utviklingen av fagtilbudet, noe som verken er til fordel for institusjonene, samfunnet eller studentene.

Statsråd Aasland sier i Morgenbladet 13. januar at hun forventer at universitetene på tross av de økonomiske modellene «også legger vekt på å ivareta dannelsesperspektivet». Dette framstår noe naivt. Man kan ikke først legge opp til å styre sektoren gjennom et insentivsystem, og deretter forvente at institusjonene ikke tilpasser seg systemet.

I en NRK-debatt om temaet 11. januar sa Aasland at hun stolte på at studentene valgte de kvalitetsmessig beste studiene, men som enhver som har vært student vet, så har man ofte ikke grunnlag for å kunne si hva slags kvalitet et studium egentlig har før man har gått der en stund. Det er det også mange studenter som har måttet gjøre dyrekjøpte omvalg som kan skrive under på.

En utvikling fra styring etter vitenskapelige til økonomiske kriterier har de siste ti årene medført en utvikling fra vitenskapelig solide fag til motefag, og en utvikling fra nøktern og saklig informasjon rundt studier og studiesteder til dyre glossy reklamekampanjer. Selv om det kanskje er «russen» som styrer høyere utdanning, har utviklingen gjort det stadig vanskeligere for studentene å «styre» på et rasjonelt og informert grunnlag.
Dersom vi skal få en høyere utdanning som kan møte de utfordringene verden står foran, må vi endre styringsmekanismene. Insentivene må erstattes med en bedre basistildeling, og fagtilbudene må utvikles i skjæringspunktet mellom vitenskapelig kunnskap og demokratiske, politiske veivalg.

OPPDATERT: Er ute med mye av de samme argumentene, og mye av de samme formuleringene i Universitetsavisa: http://www.universitetsavisa.no/notiser/article12215.ece