Vi er nå midt inne i en ganske heftig dragkamp om implementeringa av tjenestedirektivet - en sak som er viktig for både Attac, fagbevegelsen og mange andre.

Nå i det siste har vi som er motstandere av direktivet vunnet en del viktige delseiere - og det er bra! Det skumle er likevel at mange av disse delseierene bare innebærer en utsettelse. Kampen kommer - og kampen kommer til å bli hard.

WTO er også i en kritisk fase. "Utviklingsrunden" har blitt til lite annet enn en massiv kamp for å få åpnet de fattige landene for vestlige varer, noe som befester fattigdomsspiralen og den globale arbeidsdelinga med u-land som fattige råvareprodusenter. Ingen har handlet seg ut av fattigdom - man må produsere! Og ingen har produsert seg ut av fattigdom heller, ved å selge kaffebønner, kakao og bananer. Man må utvikle industri og få tilgang på teknologi. WTO er vestens måte å trekke stigen opp etter seg! Fattige land får ikke muligheten til å beskytte egen produksjon for å bygge industri, slik vi gjorde da vi industrialiserte oss.

Teknologi bringer oss over på patenter. En av de kraftigste angrepene på fattige land er utvidelsen av patentrettigheter internasjonalt. Så godt som alle patenter i verden i dag befinner seg i den rike del av verden. Fattige land som vil benytte seg av teknologi må da punge ut til Vesten. I det hele fungerer et globalt patentsystem som et digert sugerør ned i lommeboka til utviklingsland, og inn til de vestlige storselskapene som sitter på rettighetene.

Mest grotesk er denne kampen når det kommer til AIDS-medisiner. Hvor mange afrikanske barn er det som vokser opp uten foreldre på grunn av profittmarginene til Abbott Laboratories? Hvor mange er døde?

For mange.