USAs «krig mot terror» har skapt splittelse også blant gamle allierte. Mange NATO-land nekter å delta, og et flertall av verdens befolkning ser nå på USA som den største trusselen mot verdensfreden. Her i Norge går også debatten høyt – da først og fremst om deltagelse i Afghanistan. Jeg vil i det følgende argumentere mot en slik deltagelse i fem punktet.

1. Bevisbyrden ligger på den som vil bruke vold, ikke på motstanderne.
Dette er strengt tatt ikke et argument mot å sende soldater verken til Afghanistan, eller andre steder, men jeg mener det er riktig å begynne med å argumentere mot at man skulle trenge en slik argumentasjon.

Det å ikke ville bidra med militære styrker i en voldelig aksjon, det krever ingen begrunnelse. Det er de som ønsker å gå til krig som må begrunne sitt standpunkt, og de bør begrunne det fordømt godt.

Når man argumenterer mot å sende soldater til Afghanistan, blir man likevel stort sett avkrevd en begrunnelse - for eksempel «Hvordan kan du være imot å hjelpe den stakkars sivilbefolkningen?» En slik begrunnelse er punktene som følger et forsøk på.

2. Vestlig militær intervensjon har ingen god historie i regionen.
Jeg vil først argumentere empirisk og historisk for at militær intervensjon sjelden fører noe godt med seg.

De aksjonene USA har gitt seg inn på i perioden etter 11/9 2001, er i stor grad en direkte konsekvens av tidligere vestlig intervensjon i regionen. Den oppveksten av radikal islamisme vi har sett i Afghanistan var USA selv med på å gi liv til da de støttet og bygget opp Mujaheddin som ledd i kampen mot Sovjetunionene under den kalde krigen. President Carters tidligere rådgiver Zbigniew Brzezinski, har til og med uttalt at CIA var inne i Afghanistan for å bygge opp en islamistisk gerilja allerede før Sovjet invaderte, for å narre Sovjetunionen inn i en ”Afghan trap” – noe de lyktes med.

Mange fra Mujaheddin ble etter hvert allierte med Taliban og Al Quaeda, og USAs invasjon i 2001 må dermed ses på i forlengelsen av deres egen innblanding i regionen over 20 år tidligere. Man møter seg sjøl i døra, og ender opp med å slåss mot de samme kreftene man tidligere støttet, og hjalp til å bygge opp.

Noe av det samme kan vi se i forhold til Irak og Iran. USA banet veien for Prestestyret i Iran, når CIA fjernet det populære demokratiet til Mossadeq, og satte inn Sjahen som diktator. Det upopulære diktaturet banet veien for revolusjonen og Khomeini.

Når USA møtte seg i døra, prøvde de å kompensere ved å støtte opp om Iraks diktator Saddam Hussein som en motvekt til prestestyret, men ved å invadere Quwait, et annet USA-beskyttet autoritært regime, havnet også han i unåde. Fra å være med å støtte opp om Saddam Hussein (til og med med våpen), ender også han opp som en fiende – ikke lenger «our son of a bitch».

Når vi ser hvordan tidligere tiders vestlig intervensjon i regionen ikke har ført særlig godt med seg, bør man tenke seg grundig om før man tror man kan rette på det med mer av samme sort. De langsiktige konsekvensene av slike invasjoner og okkupasjoner er umulige å forutsi, uansett hensikter. Til og med på kort sikt har ting gått alt annet enn etter planen. Da bør man følge legeeden – «fremfor alt, gjør ingen skade.»

Det moralske grunnlaget for tanken om at «nå må vi rydde opp», lukter av den hvite manns byrde.

3. Krigføringen gjør vondt verre for alle parter.
Så vil jeg argumentere for at dagens utvikling både i Afghanistan og Irak peker i samme retning som den historiske erfaringa. Tilstedeværelsen av vestlige styrker gjør vondt verre for alle parter.

Konsekvensen av krigføringen vi ser, er at den ikke fungerer til å dempe volden, og skape en tryggere tilværelse for sivilbefolkningen. Tvert imot skjerper det militære nærværet konflikten, og det er også bensin på bålet for interne konflikter i landene det er snakk om.

Det vestlige militærapparatet driver krig. Krig er brutalt. Sivile blir drept. ”Terrorister” blir ikke bekjempet, men heller rekruttert av en slik taktikk. Situasjonen er dessverre ikke i ferd med å bli bedre i Afghanistan og Irak, den er i ferd med å bli verre – mer krig, mer lidelser, og slik vil det fortsette til USA blir tvunget til å trekke seg ut.

Dette har flertallet av befolkningen i USA skjønt. USA har lyktes i å lempe ansvaret for Afghanistan over på NATO, så debatten der dreier seg nå i første rekke om Irak. Flertallet av befolkningen i områdene hvor krigen føres, ønsker også USA og de vestlige styrkene ut.

USAs ”krig mot terror” har drept og lemlestet hundretusenvis av mennesker siden den ble startet i 2001. De skadene og dødsfallene som kommer fra ”terrorisme” blir små i sammenligning. Man skal likevel ikke se bort ifra at Bush klarer å snu den nedgangen i internasjonale terrorhandlinger vi hadde gjennom hele 90-tallet og fram til han startet sine kriger om til en oppgang. Bush og Bin Laden er dessverre gode fiender for hverandre, og oppkonstruerte fiendebilder kan etter hvert utvikle seg til realiteter.

Det er lite som tyder på at man klarer å slå Taliban militært. Etter å ha prøvd seg på åpen krig med lite hell, har Taliban nå gått over til geriljataktikk, og ting kan tyde på at NATO er på vei ut i den samme hengemyra Sovjetunionen druknet i.

Til sist er det et svært åpent spørsmål hvorvidt de krigsherrene Vesten nå støtter opp om i Afghanistan, faktisk er bedre enn Taliban. Kvinneundertrykking var ikke noe Taliban oppfant. Om de er mer liberale, er det kanskje først og fremst i forhold til narkotikadyrking.

4. Man frigjør amerikanske styrker slik at disse kan benyttes andre steder.
USA har i de senere årene dessverre lagt seg på ei linje hvor terskelen for å invadere land som har regimer de ikke liker er betraktelig lavere enn den har vært kanskje siden Vietnam-krigen. Uavhengig av hvorvidt man liker disse regimene eller ikke, er det etter hvert ganske tydelig at konsekvensene av slike invasjoner ikke er gode verken for den globale stabiliteten, eller sivilbefolkningen i landene det gjelder.

Likevel har ikke USA holdt seg for god til å rasle med sablene overfor land som Syria og Iran. En av ekstremt få positive effekter krigføringen i Irak og Afghanistan har hatt, er at den har strekt det amerikanske militærapparatet slik at de vanskelig kan gjennomføre enda flere aksjoner. Dersom vi ønsker å unngå enda mer US-amerikansk aggresjon i regionen, kan vi ikke drive og avlaste amerikanske styrker slik at de får militært overskudd til å gjennomføre slike angrep.

Det samme gjelder situasjonen i Afghanistan. Dersom man skal få til en varig fred, må man åpne for dialog og forhandlinger med alle partene. Så lenge USA fortsetter å insistere på en militær seier, vil lidelsene for sivilbefolkningen fortsette å øke, motsetningene skjerpes, og Taliban vil rekruttere flere soldater. Det er derfor svært uheldig for det afghanske folket at Norge sender styrker, også til nord, og til Kabul-området.

Ønsker vi fred, bør vi ikke hjelpe aggressorene.

5. Man bidrar til å legitimere en folkerettsstridig krig.
Ved å gå inn med hjelpestyrker og i etterkant hjelpe en okkupant bidrar man dessverre til å legitimere folkerettsstridige angrepskriger. Dette gjelder både i Afghanistan, Irak og andre steder. Dette er viktig å huske på for de som var imot angrepene, men som nå mener vi må være med og ”rydde opp”. Konsekvensene ved å undergrave folkeretten er betydelige, og vanskelige å se rekkevidden av.

Det er dessverre enkelte, særlig på høyresida, som bidrar til å undergrave folkeretten ved å påstå at krigen i Afghanistan (og også i Irak), er innenfor folkeretten. I Afghanistan påberoper man seg selvforsvar på bakgrunn av angrepene 11. september 2001, og i Irak «preventivt selvforsvar» på bakgrunn av de berømmelige masseødeleggelsesvåpnene (eller vikarierende med bakgrunn i et 10 år gammelt sikkerhetsråd-vedtak. Nato brukte dessverre også artikkel 5 for første gang mot Afghanistan. Dette er en farlig uthuling i forhold til en folkerett som strengt forbyr angrepskrig.

Debatten her kranser omkring hva folkeretten egentlig sier rundt dette med «selvforsvar». Folkeretten åpner selvsagt for forsvarskrig. Det er likevel sterke begrensninger – selvforsvarsretten må stå i samsvar med angrepet, og den gjelder kun så lenge trusselen vedvarer.

I forhold til tilfellet Afghanistan, er det i utgangspunktet svært tvilsomt å tolke et terrorangrep fra en gruppe som Al Quaeda som et militært angrep fra en fremmed stat.

Det er også ganske åpenbart at angrepet 11/9 var en enkeltstående aksjon, og ikke en del av en invasjonsplan eller lignende. Man kan slik vanskelig argumentere for en akutt nødvendighet av å gå til krig med bakgrunn i å komme nye angrep i forkjøpet.

Til slutt er det også svært tydelig at USAs angrep på Afghanistan i størrelsesorden ikke på noen måte er i ”samsvar” med dette angrepet.

For en presisering kan vi gå til Nürnbergdomstolen. Under henvisning til tidligere folkerett bemerket den at en preventiv aksjon på fremmed territorium alene er berettiget om det foreligger et tilfelle av ”øyeblikkelig og overveldende nødvendighet for selvforsvar, som ikke tillater noe valg av midler eller tid til overveielse”.

Det er helt klart at det ikke forelå noen ”øyeblikkelig og overveldende nødvendighet for selvforsvar” mot verken Afghanistan eller Irak. I Afghanistan var man inne i forhandlinger med Taliban, og den afghanske ulemaen hadde faktisk bedt Osama Bin Laden forlate landet. Å si at en slik situasjon ”ikke tillater noe valg av midler eller tid til overveielse” blir bare et dårlig påskudd. Sannheten må dessverre være at USA rett og slett ikke var interessert i å bruke diplomatiet.

Dette gjør krigen mot Afghanistan klart folkerettsstridig.