Tidligere år har vi her på venstresida.net feiret i marxistisk ånd med vitser og marxistiske julesanger. Det er jo greit nok, men marxisme handler jo først og fremst om økonomiske analyser, så i år vil vi ta et grundigere blikk på økonomien bak den kanskje viktigste norske juletradisjonen: Juleheftene!

Julehefter kommer i en del ulike formater og størrelser, men vi bør for ordens skyld kanskje ta for oss den vanligste. “Standardjuleheftet” er tilnærmet landscape A4-fomat, og på ca 32 sider i farger. Den overlegent største aktøren på det norske seriemarkedet er Egmont (som har tatt over katalogen fra begge de to tidligere største aktørene Hjemmet og Semic), så vi skal ta utgangspunkt i Egmonts priser (de fleste andre er dyrere).

I år koster er standard julehefte fra Egmont 43,50 kr. Med 32 sider gir det en pris per side på 1,36 øre. (Enkelte aktører ligger nærmere 50-lappen på tilsvarende hefter, noe som gir en pris på over 1,50 kr per side.)

Dersom vi sammenligner dette med normale tegneseriepriser på det norske markedet, avsløres det fort hvordan forlagene utnytter denne tradisjonen til å skvise maksimalt av penger ut av intetanende norske julehandlere som putter en bunke julehefter i handlevogna uten å se på prisen.

Det nærmeste å sammenligne med må være det tradisjonelle tegneseriealbumet, som selv om det ikke er i landscape, har samme størrelse på arkene og samme papirkvalitet som juleheftene. Nå er ikke det norske albummarkedet hva det en gang var, men Sprint, Lucky Luke og Asterix kommer fortsatt med ujevne mellomrom, og der ligger prisen i dag på 59,50. Sidetallet varierer noe, men er rundt 50 sider, noe som gir en pris per side på 1,19 kr. La oss være snill og runde av oppover til 1,20 kr.

Det vil altså si at norske juleheftekjøpere blir snytt for 16 øre per side eller en drøy femmer per blad. Prosentvis betyr dette at norske julehefter i beste fall er priset 12 % for høyt i forhold til normal norsk tegneseriepris. Mange er priset enda høyere.

En kanskje enda mer riktig sammenligning prismessig er med blad som Nemi eller Eon, som ligner juleheftene i at de er stiftet, og ikke limfrest som de litt mer eksklusive albumene. Siste nummer av Nemi var på 52 sider, og var pålydende 48 kroner. Da havner vi på under en krone siden (0,92), og juleheftene er dermed overpriset med nesten 40%.

Hadde enda dette gått til å finansiere smale tegneserieutgivelser resten av året, hadde det vært et godt tiltak. Dessverre gjør det nok neppe det.

Nå er selvsagt ikke alt mørkt med juleheftene, selv om en del helt klart består av sammenrasket arkivmateriale trykket opp for en kjapp profitt, gir det også mulighet for en del utgivelser vi ellers nok måtte skyte en hvit pinn etter.

Av norsk utgivelser er det naturlig å trekke fram den nytegnede (og veltegnede) Knut Gribb-serien, og gjenutgivelsen av Morgan Kane som tegneserie. Norske spenningsserier er dessverre ikke hverdagskost lenger.

Ellers sørger Disney-konsernet som vanlig (men fortsatt ironisk) i sin juleversjon av Donald Pocket (Donald Ducks julehistorier, for anledningen i stive permer) å flette inn julehistorier med tydelig antikapitalistisk buskap. (Les mer om fjorårsvarianten her: http://venstresida.net/?q=node/1245 )

En litt sliten traver i mange år har vært Knoll og Tott, som de siste knapt tjue årene også har kommet i varianten “Kapteinens jul” (Knerr vs. Dirks - du får google det om du ikke kjenner historien). I år har derimot Kapteinens jul fått seg et oppsving med en litt friskere oversetter enn vi ellers har sett. Ikke bare skinner den tyske bakgrunnen til familien igjennom et par steder, men teksten er også krydret med referanser jeg ikke tror så mange barn skjønner. En interessant utvikling.

Årets største positive overraskelse var likevel “Mikke Mus og Langbein”, som slår til med et krigseventyr. Måten Mikke mus ruller opp sabotasje mot den amerikanske jordbruksproduksjonen under 2. verdenskrig minner kanskje mer enn noe annet om en episode med “Foyles War”.

Det finnes etter hvert flere Donald-julehefter enn det finnes dager i juleferien (og så lenge folk fortsetter å kjøpe kommer det vel stadig fler også). Originalen som har navn etter bladet Donald Duck & Co, har lenge skilt seg ut med sitt A5-landscapeformat og limfreste rygg. Nå har heftet derimot fått en ny form. Med sitt A4-portraitformat og sine 32 sider, minner det mer enn noe annet om en litt forstørret versjon av Donaldbladene fra min barndom. Historiene og det lite overlessede forsidebildet bringer også tankene tilbake i tid. Selv om dette i og for seg er koselig kan det peke på en utvikling som på sikt kan sette tegneseriemarkedet i fare. I stedet for å sikte seg inn mot barn, forsøker serieprodusentene i økende grad å appellere til kjøpesterke nostalgiske voksne. Dette kan gi et kortsiktig oppsving, men på sikt ødelegger det rekrutteringen til seriemarkedet.

I konklusjon: Selv om vi blir litt snytt finnes det positive ting med, og perler blant også årets julehefter. Løp og kjøp, men glem ikke å få barna til å lese tegneserier. Det er tross alt det viktigste.

God rød jul 2011!

Hva? Er du ikke fornøyd med økonomiske og kulturelle analyser? Må du ha marxistiske julesanger? OK da - vi kjører en ønskereprise fra tidligere år, og presenterer

Marxist Xmas Classix:

The Greatest gift of all: Marxism, Music, Movies. Merry Xmas with our Xmas Album, here presented via the glorious splendor of Youtube:

Track 1 Red Xmas

Track 2 It's beginning to look like Revolution

Track 3 Rudolf er rød

Track 4 Cubansk jul