Kort innledning holdt på årsmøtet til RV i Sør-Trøndelag 17/2 2007. Legger det selvsagt ut også her til allmenn beskuelse. (Jada, jeg vet det er mange andre ting jeg burde nevnt også, men jeg ville heller gå litt dypere inn på noen punkter enn å ramse opp alt - det var tross alt bare innledninga til en debatt.)

Som god marxist mener jeg at i bunn av all faenskapen i verden ligger økonomien. I forhold til valget nå i høst, er det mange enkeltsaker som kommer til å komme opp, men jeg tror mange av dem har et fellestrekk – New Public Management.

Den måten å styre offentlig sektor på, som NPM innebærer, er bakgrunnen for Sykehusreformen, den er bakgrunnen for reformer innenfor høyere utdanning, den er bakgrunnen for omorganiseringen av veivesenet til Mesta, og av AS-ifiseringa av en rekke offentlige bedrifter og institusjoner. Jeg mener det må være vår oppgave å sette lokale saker i sammenheng med de større nasjonale og globale ideologiske trendene. Alt henger sammen med alt (som fremdeles er det mest fornuftige Gro noen gang har sagt).

Kort sagt handler NPM om at man tror at mer markedsorientering i offentlig sektor vil gi større kostnadseffektivitet, uten å ha noen negative bivirkninger.

Så man lager kunstige markeder, man splitter opp i mindre foretak som skal konkurrere med hverandre og med private selskaper, slik legger man opp til en snikprivatisering av offentlig sektor. Vi ser at for eksempel renhold og andre driftsoppgaver blir satt ut til selskaper som ISS, som driver rovdrift på ansatte, og slik klarer å underby de offentlige.

At det offentlige så får utgiftene tilbake ved uføretrygd og via helsevesenet, det bidrar bare til forsøk på å undergrave de gamle fellesordningene våre (se på presset på sykelønnsordninga, presset som var på arbeidsmiljøloven, og ikke minst – se på pensjonen).

En av de viktigste kampene i fylkestinget tror jeg blir å forsøke å få sykehusene tilbake under folkevalgt regional kontroll. I det hele tatt, blir jo dette, om alt går etter planen, det siste ”fylkestinget” – og vi bør benytte mulighetene vi har til å påvirke hvilke ansvarsområder som nå bør flyttes til de nye regionene. Det har vært fylkestingets svøpe, at det nå er blitt nesten tømt for politisk innhold. Det er jo høyresidas strategi – å få mest mulig av makta vekk fra de folkevalgte organene hvor pengeseddelen tross alt har mindre oppslutning enn i markedet (hvor for eksempel sykehusene nå befinner seg – ingen skal innbille meg at de er under ”statlig” kontroll). Vi må jobbe for å fylle de folkevalgte organene opp igjen med innhold.

Her har vi god hjelp fra den første evalueringa av sykehusreformen. Jeg har i hvert fall kunnet lese meg til at de selvstyrte helseregioner har ført til en byråkratisering, og resultatet er blitt at administrasjonen ved sykehusene har økt i forhold til antall leger (Jørgenvåg 2006, side 92). Reformen inneholder mange av de samme målstyringselementene som Kvalitetsreformen i høyere utdanning.

Også i forhold til Høgskolen i Sør-Trøndelag, ser vi at Trondheim Kommune nå er tett inne i en NPM-omlegging sammen med NTNU og HiST. Dette er et prosjekt hvor de har dratt inn en ekstern privat ”partner” i noe som er et de facto OPS-samarbeid (selv om de ikke kaller det det). I den forbindelse er det også snakk om outsorurcing av flere av HiSTs driftsoppgaver til den private ”partneren”.

Det må være et krav at alle som jobber innen offentlig virksomhet, skal være ansatt der, og være en del av arbeidsfellesskapet.

Dette er selvsagt en jobb for kommunestyret i forhold til Trondheim Kommunes rolle, men det kan også være aktuelt i forhold til de nye regionene.

Ønsker vi at regionene skal få avgjørende innflytelse over de regionale høgskolene? I det hele tatt må det utvikles en politikk på hvilke samfunnsområder det er viktig å ha lokal demokratisk kontroll over.

I tillegg må vi gjøre noe med bymiljøet, og ”hyblifiseringen” av mange områder av Trondheim, men også her henger alt sammen med alt. I stedet for å sette fokus på de ”fæle studentene som fester, forsøpler og bråker”, må vi se det i sammenheng med at Trondheim er den studentbyen i landet som har størst studenttetthet, og samtidig dårligst boligdekning fra Studentsamskipnaden.

Vi kan godt kreve boplikt i en del sentrumsnære områder, men vi må samtidig kreve utbygging av studentboliger andre steder. Studentene må bo et sted de også, og jeg har liten tro på å skvise de til Heimdal. Bygg mer gode, rimelige studentboliger i rimelig avstand til studiestedene.

Til slutt har vi jo evige saker som miljø – et problem jeg ikke tror kan løses innenfor det rådende økonomiske system. Jeg mener det er direkte i motstrid med kapitalismens behov for vekst. – Jeg tror det er helt sentralt å peke på slike ting, for å åpne opp for et videre perspektiv.

Også har vi kamp mot rasisme. Jeg mener å se at debattklimaet hardner til også i Norge, og vi må jobbe hardt for at vi ikke skal få danske tilstander også her. Her har vi også en mulighet til å trekke inn globale spørsmål. Tror vi USAs krigføring skaper flere eller færre flyktninger? Tror vi en nyliberal politikk overfor U-land skaper flere eller færre flyktninger?

Folk rømmer ikke til Norge fra Afrika, Midt-Østen og Latin-Amerika fordi de har så innmari lyst til å leve i 20 minus, folk rømmer fordi de må – fordi de ikke ser noen fremtidsmuligheter i sine hjemland. Vi må også bevæpne oss med nok fakta til å slå tilbake mange av de idiotiske stereotypiske forestillingene som har vokst fram, særlig blant muslimer.

Note:
Jørgenvåg, Ronny (red) 2006, SAMDATA Somatikk sektorrapport 2005
Sammenligningsdata for den somatiske spesialisthelsetjenesten 2005, SINTEF Helse, rapport 1/06