Jeg må vel for ordens skyld oppsummere valget også i år.

For Rødt sin del ble valget mer eller mindre på det jevne. Vi gikk noe tilbake i prosenter, men holdt i større grad stand hva antall mandater gjelder i kommunevalget (totalt 57 (-5)). I Fylkestingsvalget var det litt større andel av mandatene som i utgangspunktet hadde små marginer, så der gikk vi tilbake fra 11 til 7. I Sør-Trøndelag gikk det litt bedre enn nasjonalt. Vi holdt stand både i forhold til antall stemmer, og i forhold til antall mandater (Vi gikk fra 3 til 2 i bystyret i Trondheim, men det var fordi bystyret reduserte antall plasser. Med dagens 67 plasser ville vi fått to mandater også i 2007).

I Trondheim går vi fra 2590 stemmer i 2007 til 2660 stemmer i 2011. Dvs. en vekst på 70 stemmer. Når det likevel fører til en prosentmessig nedgang skyldes nok det litt at vi har hatt en folketallsvekst, men også at Trondheim og Sør-Trøndelag faktisk har hatt en viss bedring i valgdeltagelsen, noe som ble marginalt landet sett under ett. Det er nok i liten grad Rødt som sofapartivelgerne har som sitt andrevalg, så dette vil fort gi Rødt en mindre andel av stemmene.

Trondheim 2007: http://www.regjeringen.no/krd/html/valg2007/bk2_16_1.html
Trondheim 2011: http://www.regjeringen.no/krd/html/valg2011/bk2_16_1.html

I Fylkestingsvalget i Sør-Trøndelag ser vi litt den samme tendensen. Vi går fra 2787 stemmer i 2007, til 2759 i 2011. En nedgang på 28 stemmer. Det er mulig det er homeopatene som har forlatt meg. I så fall er det greit. Homeopatene kan gakke hen og stemme på Alternativpartiet De Lilla. Alt i alt holder vi altså stand stemmemessig, men går litt tilbake i prosentpoeng. Resultatet prosentmessig blir dårligere enn i 2007, men fortsatt litt bedre enn RVs resultat i 2003. Gledelig rent personlig er det jo at Røros blir beste Rødt-kommune i fylket med 3,3%.

Sør-Trøndelag 2007: http://www.regjeringen.no/krd/html/valg2007/bf4_16.html
Sør-Trøndelag 2011: http://www.regjeringen.no/krd/html/valg2011/bf4_16.html

Så står spørsmålet om hvorfor resultatet ble som det ble. Jeg er ikke av dem som har noen tro på snakket om “sympatistemmer”. Likevel har selvsagt 22. juli hatt en effekt. Jeg tror også at terrorhandlingen kan forklare noe av den tross alt lave valgdeltagelsen. Jeg tror enkelte har fått seg en vekker, og fått litt nye og mer nyanserte fiendebilder. Jeg tror også Arbeiderpartiet har klart å overbevise en del om å gå å stemme som ellers kanskje ville sittet hjemme. Men jeg tror i tillegg en del Frp-velgere har valgt å gå og sette seg i sofaen, i tillegg til de som har gått til Høyre. Det vil bli interessant å se på noen av bakgrunnstallene når de kommer.

Dersom man ser på kommentarene til VGs sak om sofasliterne (http://www.vg.no/protokoll/?pid=983 ) (som i og for seg gir mange interessante perspektiver), gir det inntrykk av at en del av velgerne gir uttrykk for den mistilliten til det politiske systemet som Frp har vokst på tidligere, men mistilliten har nå også åpenbart bredt seg ut til å omfatte også Frp. En del av mistilliten som kommer til uttrykk mener jeg er helt legitim og rettmessig. Politikere skjønnmaler virkeligheten under en valgkamp, men det ligger i det parlamentariske demokratiets natur. I hvert fall dersom man i stedet for idealet om “folkestyre” (som jeg gjerne ville hatt) legger Schumpeters definisjon til grunn:

“Joseph Schumpeter famously argued a revised version of representative democracy as free competition between elites for the people’s vote. This was not government by the people, but government approved by the people (Schumpeter 1961: 246).”
http://epress.anu.edu.au/anzsog/public_leadership/mobile_devices/ch02s03...

Likevel bunner noe av irritasjonen av en misforståelse av hvordan politikken fungerer. Det er bare dersom et parti får over 50 % av stemmene at de selv (i de fleste saker i alle fall) kan gjennomføre prosesser uten støtte fra andre partier. I alle andre tilfeller må man kompromisse, og i de fleste slike tilfeller kan ikke alle valgløfter bli gjennomført fullt ut. I tillegg er ønskene ganske selvmotsigende da noen synes det er for mange partier, mens andre synes partiene er for like.

For egen del synes jeg stor valgdeltagelse er fint, men du må da ha en deltagelse, ikke bare en mekanisk “slippe lapp på urne”-handling. Dersom et demokrati (selv et begrenset schumpeteriansk et) skal fungere, er det avhengig av at folk faktisk også bruker en del tid på å sette seg inn i det de skal være med å bestemme. Gjør man ikke det forarbeidet, er selve stemmegjerningen ganske meningsløs, noe som er godt illustrert av Dagbladets oppslag av en mor som lot 3-åringen velge stemmeseddel. (http://www.dagbladet.no/2011/09/13/nyheter/politikk/valg_2011/valg11/inn...) (I parentes bemerket er denne saken også et eksempel på hvordan medias ønske om sensasjonsjournalistikk og nettklikk trumfer det som burde være en presseetisk ryggmargsrefleks om å beskytte mennesker mot seg selv. Selv om denne moren sikkert ikke er verre enn mange andre på politikkens område, er hun nå blitt latterliggjort over hele landet som konsekvens av artikkelen til Dagbladet. Selv om det hun gjorde var dumt, har hun tross alt ikke fortjent det. Dagbladet fortjener derimot kritikk.)

Det var en spesiell situasjon under valget i år, og meningsmålingene sprikte veldig. De fleste mindre partier gikk tilbake, og er blitt skvist mellom Ap og Høyre. Slik sett kan man ikke se på dette som noe katastrofevalg for Rødt, selv om det ble en liten tilbakegang. Jeg tror likevel ikke dette er noe vi skal si oss fornøyd med. Enkelte er frampå og ymter om at det ikke er mer enn rundt 2% som vil støtte politikken Rødt står for. Dette er først og fremst et ikke-svar. Dersom du mener at en virkelighetsforståelse er riktig (I Rødts tilfelle for eksempel at kapitalismens akkumulasjon av kapital og veksttvang både fører til unødig menneskelig lidelse og er i fullstendig strid med en bærekraftig miljøpolitikk), blir det ikke et svar at “de fleste ikke deler denne forståelsen” - dette forskyver bare spørsmålet til “hvorfor gjør ikke folk det”. Jeg for min del tror de fleste velgere tenker lite over slike problemstillinger i det hele tatt - og nettopp det er helt åpenbart et problem. I tillegg kan vi jo se på Rødts søsterparti, Enhedslisten, i Danmark - et parti som deler Rødts politikk, opererer i et land med lignende kultur og tradisjoner, og som nå ligger an til å få et sted mellom 5 og 8 % i Folketingsvalget i morgen. At det finnes muligheter for Rødt er åpenbart, men vi må bli flinkere til å gripe dem. Min konklusjon i akkurat dette spørsmålet, må dermed bli noe som jeg (i alle fall de siste 10 årene) aldri hadde trodd jeg skulle si: Look to Denmark.

Godt valg, stem Enhedslisten!