Gjennom storflommen fikk vi en tragisk påminnelse på hvilke konsekvenser det kan få når naturkreftene viser seg fra sin mindre blide side. Det er viktig at vi som samfunn nå bygger opp infrastruktur som tåler de påkjenningene naturen vil utsette den for i framtida. Både fylke og kommune må bidra i en dugnad og sørge for at det som er ødelagt nå bygges opp igjen hurtig, og mer framtidsrettet.

Likevel er det en annen lekse vi også burde lære oss. Sjelden har verdens forskningsmiljøer vært så entydige i et spørsmål som har vært så neglisjert av verdens politikere, som de er rundt de globale klimautfordringene. Uenigheten i forskningsmiljøene dreier seg ikke lenger om vi står overfor alvorlige menneskeskapte klimaendringer, men om hvorvidt klimaendringene er bare alvorlige, eller om de er svært alvorlige.

FNs klimapanel regner det som sannsynlig at episoder med ekstreme nedbørsmengder og flom har økt i de fleste områder siden 1975. Vi må dermed forberede oss på stadig mer ekstremvær i årene som kommer. Mange politikere vedtar klimaplaner med fine formuleringer og kraftige mål for kutt, men utslippene fortsetter å øke. Det gjøres lite i praksis. Samtidig har vi en liten minoritet som rett og slett fornekter hele problemet. Her i Norge representert ved Frp. Det kan vanskelig tenkes en mer uansvarlig politikk enn denne “stikke-hodet-ned-i-sanden”-politikken.

Vi trenger ikke flere planer med flotte ord. Vi trenger konkrete tiltak, som gir faktiske utslippskutt både globalt, nasjonalt og lokalt, og vi trenger dem for flere år siden. Rødt vil jobbe i kommuner og Fylkesting for at dette kommer på plass før det er alt for sent.

Innlegg i Arbeidets Rett 26/8 2011