De siste dagene har det skapt stort oppstuss at forskningsstiftelsen SINTEF ble forsøkt presset til å endre konklusjonene sine i en rapport om norsk sykefravær. SINTEF kunne ikke avdekke at det norske sykefraværet var spesielt stort sammenlignet med andre land, den konklusjonen var oppdragsgiveren - Arbeidsdepartementet - mindre fornøyd med.

For den som har fulgt debatten om sykefravær og sykelønn de siste par årene, er dessverre ikke dette så overraskende. Det er svært sterke krefter som ønsker å svekke sykelønnsordningen - en samlet høyreside og krefter langt inn i Arbeiderpartiet står dessverre sammen i et ønske om å skjære ned en av de viktige velferdsgodene vi har kjempet fram i vårt samfunn. For å skape forståelse for det er det viktig å danne et bilde av det norske sykefraværet som stort - gjerne “verdens største” - og gjerne også forsøke å begrunne dette med late og bortskjemte norske ansatte. Med tanke på den svært lemfeldige og ideologisk styrte bruken av statistikk og forskning vi tidligere har sett i debatten om sjukelønna og sjukefraværet, overrasker det heller ikke at departementet nå er så frekke at de forsøker seg på regelrett forskningsjuks.

Debatten bør derimot ikke stoppe der. Vi bør bruke denne anledningen til å ta en større og mer grunnleggende debatt om hva vi vil med norsk forskning, om hvordan den styres og finansieres.

For meg er det åpenbart at hensikten med forskning er å fremskaffe kvalitetssikret kunnskap på det høye nivået som bare vitenskapelig metode gir. Det er like åpenbart at dersom en oppdragsgiver får mulighet til å påvirke konklusjonene i forskningsrapporter etter sine egne ideologiske eller økonomiske interesser får vi ikke kunnskap av en slik kvalitet, og dersom beslutninger tas på grunnlag av denne kunnskapen, vil de fort bli tatt på et feil grunnlag. Det gir oss et dårligere samfunn.

Men nå lyktes ikke departementet med sitt utpressingsforsøk, så da er det vel greit? Mitt svar på det må bli nei. En ting er at oppdragsgivere garantert har prøvd seg på dette før, og lyktes - da har vi selvsagt heller ikke fått hørt om det i media. Et annet moment er at det selvsagt finnes grader av påvirkning.

SINTEFs prinsippfaste seniorforsker Solveig Ose sier til Aftenposten at “diskusjoner med oppdragsgiver er en del av oppdraget, og vi får ofte gode innspill”, mens diktat om å endre konklusjonen selvsagt er noe annet. Man kan likevel ikke underslå at det nødvendigvis vil være en glidende overgang her, og i forskningsrapporter hvis konklusjoner munner ut i noe annet enn ligninger og tørre tall, vil en oppdragsgiver ha en påvirkningsgrad iht. ordlegging, formuleringer etc. som - om det ikke endrer konklusjonen - kan fremstille den i et litt mer gunstig lys for oppdragsgiver. I tillegg kommer selvsagt en definisjonsmakt gjennom å kunne formulere problemstillingen, som totalt gir oppdragsgiver en betydelig makt over forskningen han har bestilt relativt til eventuelle meningsmotstandere.

Det tredje, og kanskje viktigste problemet, er det hvor oppdragsgiver ofte har all makt - nemlig i forhold til hva forskningen skal brukes til. Dersom oppdragsgiveren får et resultat hun er førnøyd med, kan hun publisere det i øst og vest, utnytte det til det fulle i offentlig debatt og i f.eks. selskapets eget materiell. Dersom man ikke er fornøyd med konklusjonen, kan man gjøre som departementet gjorde i denne SINTEF-saken: Putte forskningen i skuffen, slik at ingen får høre om resultatene. At konklusjonen likevel kommer fram i media slik som denne gangen, vil nok dessverre være et unntak. En slik makt vil også gjøre at det bilde man får av hva som er tilgjengelig forskningsbasert kunnskap på et område blir forskjøvet, og beslutninger kan igjen tas på feil grunnlag.

Problemet her ligger selvsagt i finansieringen og styringen av forskning. Så lenge store, og økende deler av forskningen blir finansiert eksternt, og foretatt som oppdragsforskning, vil slike problemer som skissert over nødvendigvis oppstå. Om det er tobakksindustrien som finansierer forskning for å underslå helseskadene av sin aktivitet (noe vi så en del til internasjonalt for noen tiår siden), eller oljeselskaper som forsøker å “grønnvaske” seg på samme vis, eller om det er Arbeidsdepartementet som forsøker å undergrave sykelønnsordninga, er grunnlaget for problemet det samme: Det er ikke-vitenskapelige motiver som får lov til å legge premisser og rammer for, og til og med påvirke konklusjonen av forskningen. Det blir det ikke god vitenskap av.

Det er altså ikke udelt positive konsekvenser vi har hatt av å “åpne” universitetene ut mot samfunnet. Det har også en skyggeside. Vi trenger institusjoner for høyere utdanning som ser utenfor seg selv, og som gjør seg relevante for samfunnet rundt, men forskningen må foregå på vitenskapelige premisser - dvs. premisser lagt av forskere på vitenskapelig grunnlag. Endringen av universitetene vi ser gjennom nye finansieringsmodeller, som f.eks. økningen av eksternfinansiert virksomhet, prosjektfinansiering, søknad om EU-midler, tellekanttildeling etc. som det har vært et stort politisk press for å få på plass i hvert fall helt siden Mjøs-utvalget for drøyt 10 år siden, bidrar tvert imot til denne uvitenskapeligheten.

Det har vært mindre forskjell enn man kanskje kunne håpe på ulike regjeringer på dette punktet, men høydepunktet kom nok under Kristin Clemets tid som utdanningsminister i Bondevik II-regjeringen.

Et kanskje mindre uærlig, men likefullt tydelig tegn på denne tendensen er også framveksten av “tenketanker”. Mindre uærlig i og med at de aller fleste skjønner at disse har en tydelig politisk agenda, men likefullt skummelt, da en del av disse knytter til seg akademikere og presenterer rapporter som det innimellom i det minste virker som enkelte journalistervidereformidler som om det var harde fakta. I Norge i dag er det Civita som er den klart største (og rikeste) tenketanken. Det var også den første og har et stort årlig millionbudsjett finansiert i stor grad av NHO. Civita jobber på denne måten for NHO og den politiske høyresida med ren ideologiproduksjon under et slags akademisk ferniss. Venstresidas forsvarsverk mot denne offensiven er tenketanker som Manifest som selvsagt har et mye strammere budsjett, basert på tildelinger fra både enkeltpersoner og lokale fagforeningsklubber.

Jeg har vanskelig for å kritisere Manifest og andre venstresidetenketanker som ResPublica - ikke fordi de er på venstresida - men fordi de bare bedriver en nødvendig forsvarskamp etter høyresidas kraftige offensiv med Civita. Selv med betydelig mindre penger i ryggen har Manifest lykkes med å sette viktige saker på dagsorden. Bl.a. arbeidsforhold i servicenæringen, og nå i dag - avsløringene om angrepene på uførepensjonen.

Civita på sin side har kommet med gjentatte angrep på velferdsstatens ordninger, og blant annet deltatt aktivt i de samme angrepene på sykelønna som Arbeidsdepartementet åpenbart planla med sitt forsøk på forskningssensur. Civita-leder Kristin Clemet var kjapt ute med å legge skylda på nordmenns arbeidsmoral da sykefraværstallene fra svineinfluensasesongen viste økning. Årsaken til dette er selvsagt fordi det bare er da at man kan argumentere med at det vil han en effekt å senke sykelønna. Merkelig nok har vi ikke hørt noen teorier om plutselig økning i norsk arbeidsmoral etter at sykefraværet på nytt har falt ned til normalinvå.

Dagens høyrefolk i ulike partier burde kanskje tatt seg tid til å lytte til tidligere tiders konservative. Den konservative ideologen og professoren Marcus Jakob Monrad slo i 1858 fast at «Videnskaben kan overhodet slet Intet udrette, uden at den faaer Lov at gaae sin egen Gang og forfølge sine egne Formaal, uden at behøve for hvert Skridt at see sig om, og spørge, om dette ogsaa kan bidrage til at bringe Noget i Pungen».

I 1858 skjønte man altså at vitenskapen måtte ha en økonomisk uavhengighet for å kunne bedrive forskning på et trygt vitenskapelig grunnlag. 150 år senere har vi glemt det. Det er kanskje på tide å gjenoppfriske kunnskapen?