Det er kanskje en klisjé, men etter hver som jeg har blitt eldre har i hvert fall jeg fått et mer kjært og nært forhold til stedet hvor jeg vokste opp. Det er kanskje noe som gjelder for fler enn meg. Mens man i tenårene, og først i 20-årene er opptatt av å stable på beina et eget liv, og få oppveksten litt på avstand, får man et litt mer avslappet forhold til sin egen oppvekst når man nærmer seg 30-åra.

Kanskje er det geografiske aspektet rundt dette ekstra tydelig for oss som kommer fra bygda. Mange som har vokst opp i rurale strøk flytter inn til større byer for å studere, og "frigjøringen" fra egen fortid blir ekstra skjerpet ved at den får drahjelp av en del kulturforskjeller som gir opphav til skuling og anklager om "bygdedyr", "byfis" etc. på ulike sider av konflikten.

Det er ikke vanskelig å lese mye av dette inn i den debatten som har gått i Aftenposten etter at debattred. Åmås skrev om Det gode stedet om hva som gjør et lokalsamfunn attraktivt å bo i.

Blant annet skrev Oda Rygh et åpenhjertig innlegg med tittelen Jeg flytter! hvor hun bl.a. skriver

"Det er gjensidig mangel på forståelse. Bare i bygdene er det forventet at man skal være sosial på tvers av klasseskillene etter ungdomsskolen. Det er ikke naturlig. Det er menneskefiendtlig. Og de akademikerne som klarer å reintegrere seg, er ulv i fåreklær. Snakker ikke for mye om litteratur. Kjører traktor. Drar på samvirkelaget i vernestøvler. Som den norske versjonen av afroamerikanere som «acts white». Act bonde. Hykleri."

Nå setter hun nok (helt bevisst) en del ting litt på spissen, men det finnes selvsagt elementer av sannhet også i dette perspektivet. Det finnes heller ikke mangler på historier fra populærkulturen om den frafalne sønn eller datter som flyttet til byen, og som kommer hjem til en gigantisk kulturkollisjon. Se f.eks. den svært gode svenske filmen "Masjävlar".

Jeg for min del har altså fått et mer positivt og avslappet syn på hjembygda mi etter hvert som tida har gått. Kanskje hjelper det at den er såpass liten? Det er særlig den roen man kan få der - det kan til tider være nesten helt stille. Bare avbrutt av en og annen bil som drar forbi på riksveien. Slikt opplever man aldri i byen. Nostalgien presser også på etter hvert som årene går, og de traumatiske barndomsminnene blekner mens de positive holder seg. Det opparbeider seg rett og slett et aldri så lite lokalromantisk bilde inne i hodet mitt, og slikt må jo få utløp.

Derfor har jeg tatt på meg å gjøre en (amatørmessig men dog) innspilling av en av de to bygdasangene som eksisterer. Musikken er laget på ModPlug Tracker, vokalen spilt inn på en dårlig PC-mic, og den begredelige kvaliteten er forsøkt skjult ved å legge på litt god gammeldags LP-knitring oppå det hele. Enjoy:

LANGT AUST I HØGDOM: Et lite stykke lokalromantisk søtladent kliss. Herlig.

Så hvorfor flytter jeg ikke tilbake. Tja. Ikke finnes det noen høyere utdanningsinstitusjon jeg kan jobbe på der. Jeg har nok blitt litt glad i sektoren, på tross av og ikke på grunn av de siste tiårs reformer, og kunne ikke tenke meg å jobbe på ei videregående skole. Det politiske livet med møter, debatter og aktiviterer er selvsagt heller ikke det samme som i byen - men det kunne jeg kanskje gjort noe med om jeg hadde fått med meg et par medsammensvorne. Ellers tviler jeg ikke på at jeg skulle klare å finne noen å drikke kaffe med, selv uten å dra på samvirkelaget i vernestøvler. Vi får heller prøve å gjøre besøkene litt hyppigere, tenker jeg.