Arild Rønsen skal ha takk. Det er ikke hver uke Rødt blir en snakkis i nasjonale medier. Rønsen er en hofteskuddskommentator som kommer med spisse, men ikke alltid like reflekterte innlegg. Det er bra – vi trenger noen slike – men jeg ville ikke bygget noe parti på grunnlag av analysene hans. At den erklærte Ap-velgeren Rønsen konkluderer med at det ikke trengs andre partier enn Arbeiderpartiet på Venstresida i Norge, gir vel heller ingen overraskende, eller revolusjonerende (pun intended) innsikt.
Etter Rønsens utspill har Eirik Tveiten i Klassekampen kommet med en grei oversikt over konkrete saker som gjør at Rødt trengs som et selvstendig parti, så jeg trenger ikke si noe mer om det. Geir Christensen har kommet med et innlegg som legger for dagen en virkelighetsbeskrivelse som jeg kjenner meg såpass lite igjen i, at det er tryggest å bare la det også ligge, og gå direkte løs på Rønsens påstand om at Rødt er bare nok et sosialdemokratisk parti.
"Sosialdemokrati" er jo et begrep som har skiftet mening flere ganger opp gjennom historien. Lenin kalte jo opprinnelig partiet sitt sosialdemokratisk. Først på 1900-tallet var det ingen forskjell på å være sosialdemokrat og kommunist. Deretter ble det som kjent en splittelse mellom de "revolusjonære" kommunistene, og de "reformistiske" sosialdemokratene. Begge hadde et klasseløst samfunn som mål, men sosialdemokratene mente man kunne komme seg dit gjennom gradvise forsiktige reformer av dagens samfunn.
Dersom du spør en som i dag i Norge kaller seg sosialdemokrat, får du et litt annet svar, slik jeg innimellom hører på Fylkestinget i Sør-Trøndelag, når en Ap-representant tar ordet etter at Frp har beklaget seg over "sosialistene", for å forklare at de er sosialdemokrater, og det er noe helt annet.
En sosialdemokrat i den moderne betydningen av ordet er en tilhenger av blandingsøkonomi – dvs, kapitalisme med større (eller i Stoltenbergs tilfelle litt mindre) innslag av offentlig sektor. Det vil si en bevaring av samfunnet slik det ser ut i dag, med mindre justeringer, og ikke en gradvis overgang til et sosialistisk samfunn, slik som f.eks. Gerhardsen snakket om så sent som i siste bind av memoarene sine i 1973.
Det viktigste skillet på venstresida i Norge i dag, er altså ikke mellom de som, som Rønsen karikerer, er for "væpna revolusjon" og "proletariatets diktatur" (stort mindre pedagogiske omgrep for å samle støtte for politisk endring kunne vel neppe ml-bevegelsen på 70-tallet funnet om de hadde prøvd) på den ene siden og "reformister" på den andre. Skillet går mellom de som vil bevare dagens samfunn, og de som innser at vi med en kapitalisme som driver rovdrift på mennesker og natur trenger et helt annet økonomisk system, og det er et skille som går tvers gjennom både SV og Ap. Kanskje er dette skillet i en viss grad sammenfallende med det som Knut Kjeldstadli beskrev i artikkelen "Det reelle partiet" i Demo og Dagbladet i 2007 som skapte en viss debatt da.
De fleste i Rødt vet nok at det finnes mange i SV som deler deres visjoner om en annen verden, mange som har vært litt aktive i fagbevegelsen vet at det er folk i Arbeiderpartiet som ønsker seg det samme, men Rødt er det eneste partiet som styres av slike folk, og deri ligger, slik jeg ser det, Rødts kanskje sterkeste eksistensberettigelse.
I forlengelsen av Rønsens argumentasjon virker det som han setter opp en falsk motsetning mellom reform og revolusjon. Det er jo ikke slik at revolusjonære er motstandere av progressive reformer – tvert imot. Hvordan skal vi få folk til å bli med og bygge et annet samfunn, dersom vi ikke en gang har vist oss i stand til å få gjennom en skarve reform?
Jeg trenger et parti hvor folk som meg slipper å kaste bort kreftene på intern kamp. Jeg trenger et parti som faktisk jobber for et sosialistisk samfunn, samtidig som det jobber for å forbedre den verden vi har i dag. Derfor trenger jeg Rødt. Det gjør sikkert ikke Arild Rønsen, men det er i så fall hans problem.
Godt innlegg, Ronny. Har du tenkt på å sende det til klassens avis?
Og vips var Ronny og Brage helt åpne sosialdemokrater. "Skillet går mellom de som vil ha sosialisme og de som ikke vil ha det". Jeg er faktisk litt skuffa over dere.
Mvh
Kenneth
Det jeg sier om reform vs. revolusjon er vel dette:
"Det er jo ikke slik at revolusjonære er motstandere av progressive reformer – tvert imot. Hvordan skal vi få folk til å bli med og bygge et annet samfunn, dersom vi ikke en gang har vist oss i stand til å få gjennom en skarve reform?"
Er du uenig i det Kenneth?
Det at jeg mener hovedskillet på norsk venstreside i dag går mellom de som vil ha et annet samfunn, og de som ikke vil ha det, og ikke mellom "revolusjonære" og "reformister", og at ordet "sosialdemokrat" har skiftet mening nok en gang siden 70-tallet, betyr ikke at jeg er sosialdemokrat verken i 70-tallsbetydningen eller i 2010-betydningen.
Til det Brage spør om: Ja, jeg har sendt inn en versjon, men vi får se om den kommer på trykk, eller om den er for lang/debatten er blitt for gammel.
å jasså du er ikke for væpnet revolusjon? Hvordan har du tenkt deg revolusjonen da? En fredelig demokratisk koselig revolusjon der kapitalistene kommer bort til arbeiderne og sier "Her, bare ta over fabrikken min, ja og her har jeg en sjekk med hele rikdommen min, hvem skal jeg skrive den ut til?"
Tror du virkelig kapitalistene gir fra seg sine enorme verdier og ressurser fredlig??
det er også bare å ta en titt på historien bla i latin-america. Militære intervesjoner, statskupp, og voldelig motstand og knusing de revolusjonære.
Hva får deg til å tro at en sosialistisk revolusjon blir fredlig uten statskupp, vold og motstand fra de borgerlige?
Dersom en regjering med demokratisk legitimitet som har støtte fra et flertall av befolkningen blir forsøkt kuppet med våpen av kapitalister eller hvemsomhelst andre, er det selvsagt fullstendig legitimt å bruke makt for å forsvare demokratiet. Det er det jo allerede i dagens samfunn, og det er det vel knapt nok noen i Norges land som vil være uenig i.
Det som 99% av det norske folk forstår med et omgrep som "væpna revolusjon" er derimot at en liten sekt med venstreekstreme selv skal forsøke å begå statskupp, uten støtte i befolkninga. Det er fullstendig illegitimt.
Dersom du har definisjoner av "væpna revolusjon" som ligner mer på det øverste avnittet enn på det nederste, må du gjerne ha lov til det, men da snakker du altså sektspråk, og det er et språk som er fullstendig uegna til å skape forståelse blant folk, og slik sett en god måte å sikre at man _ikke_ får noen oppslutning for sosialisme i Norge. Språk er pr. def. konvensjoner, og det er det vel greit å ta innover seg?
Verden forandrer seg hele tiden, og folk som er skråsikre på at en overgang til et friere og mer demokratisk sosialistisk samfunn kun kan skje på den ene eller den andre måten, er uvitenskapelige og dogmatiske. Jeg mener at det bør være et selvsagt mål at en overgang til et annet samfunn blir så fredelig som overhode mulig, og i likhet med Marx tror jeg faktisk det er en reell mulighet i framskredne kapitalistiske samfunn med lange demokratiske tradisjoner (om enn på et avgrenset område av samfunnet).
Er Ronny/Rødt for parlamentarisk demokrati? Hvis så, hvem skal sitte å styre hvis dere skulle få flertall? partiet Rødt? Lukter jeg en "sovjet-reprise"? og hvis du er mot parlamentarisk demokrati, hva er da ditt alternativ. MAO hva skiller Rødt fra andre revolusjonære partier som har blitt eneherskere? Hvordan ser, og vil samfunnet, og ikke minst maktstrukturen se ut hvis Rødt fikk flertall?
Du bør skille Ronny og Rødt. Rødt er for det som til enhver tid står i Rødts program. Punktum. Rødt er et demokratisk parti, og har null og niks til overs for ting som lukter av ettpartistater hvor en liten elite styrer på vegne av folket. Programmet ligger på rødt.no
Ronny mener så mye om så mye, og kan selvsagt fabulere fritt om alt som er på et detaljnivå som er slik at det ikke står noe om det i Rødts program også :)
Målet må være et samfunn som er både friere og mer demokratisk enn dagens samfunn, hvor folk sjøl deltar mye mer aktivt i styringa av sine egne liv. Vi kommer nok likevel ikke utenom former for representativt demokrati, og skal vi ha partier må vi selvsagt ha flere, og alle som vil må kunne danne et og stille til valg (som i dag). Men jeg skal ikke prinsipielt avvise at vi kan ha demokratiske systemer som ikke er basert på partier også. Men denne representative makten må balanseres og holdes i sjakk, men av andre demokratiske styringsformer. Et eksempel er mer direkte demokrati gjennom deltagende budsjettering o.l. Et annet er mer innflytelse for ansatte på arbeidsplassen, og dermed demokratisk makt over økonomien den veien. Til sist kan også det sivile samfunnet med organisasjoner spille en viktig rolle.
Det eneste prinsippet som er udiskutabelt fra min side er at økonomien må styres demokratisk. Enkeltpersoner kan ikke ha kontrollen over produksjonsmidler andre bruker til å skape verdier, og derved tjene penger bare i kraft av å ha det fra før.
Vet ikke om det svarte på spørsmålet ditt.
joda, greit svar det. Men dette med parlamentarisk demokrati. Hvordan stiller du deg til dette, og hvordan stiller Rødt seg til dette? Kan du uttdype litt?
Jeg trodde jeg svarte på det over. Parlamentarisk demokrati er en type representativt demokrati. Representativt demokrati kan være en både nødvendig og god måte å foreta demokratiske prosesser på i samfunnet. Jeg mener likevel at denne formen for demokrati må suppleres med andre former bl.a. iht. et argument om maktfordeling som skissert over.
Skriv ny kommentar