I dag har jeg vært på et såkalt "felles formannskapsmøte" i Trondheimsregionen, hvor vi bl.a. har fått gjennomganger av planer for næringsutvikling og interkommunale arealplaner.

Mange som driver ulike typer næringsvirksomhet liker å promotere viktigheten av aktiviteten sin ved å si "Det er tross alt det vi lever av". Den eneste næringa som ikke lyver når den sier dette er landbruket. Det er vel bare vannforsyningen, som kommunene stort sett står for, og det at vi har en ren luft å puste i (og selvsagt også at maten og vannet er rent), noe som beskriver viktigheten av et miljøfokus, som kan konkurrere med primærnæringene i hvor sentrale de er for selve grunnlaget for menneskelig liv.

Når vi da (som jeg har skrevet om til det kjedsommelige) er klar over den globale situasjonen iht. matvarer, og at vi i Norge er et av de landene i verden med mist dyrkbar jord per innbygger, er det klart at matproduksjon må være enda mer i fokus enn ellers. Jeg er derfor ikke bare svært skeptisk når jeg ser at noen planer og alternativer betyr nedbygging av store jordbruksarealer – jeg er fullstendig imot det.

For det er ikke til å komme unna at det i slike forsamlinger er et svært stort fokus på vekst, Og vekst kan være vel og bra, men dersom denne veksten er en vekst som betyr både nedbygging av jordbruksjord, og som betyr nye og større miljøutslipp og klimaproblemer (noe den fort vil kunne gjøre), da er det en vekst som angriper selve livsgrunnlaget vårt. Da blir veksten som veksten til en kreftsvulst. 0g da skal vi ikke ha denne veksten!

Dessverre blir det ofte slik i politiske forsamlinger at man snakker om næring og vekst på næringsseminar, mens man sparer miljøfokuset til et senere miljøseminar. Det mangler fremdeles litt på at helhetstenkningen når fram i praksis selv om betydningen av nettopp en slik tenkning bemerkes både i alle overordnede dokumenter og i alle festtaler. Selvsagt med unntak av lite konkrete og dårlig dokumenterte ideer om at miljøvern kan løses med teknologi, og til og med bidra til økt vekst ved utvikling av miljøvennlige teknologiprodukter og energi. Som jeg tidligere har skrevet er dette spekulasjoner som bryter med det vi har av forskning og kunnskap på sammenhengen mellom vekst og miljøhensyn.

Det er et problem når floskler, moteord og synsing blir dominerende i debatten, og utvikles til vedtatte sannheter, uten at de er forankret i faktisk kvalitetssikret vitenskapelig kunnskap. Selv om offentlig sektor ofte blir beskyldt (også en vedtatt sannhet?) for å bruke unødig mye ressurser i et forvokst byråkrati, er min personlige erfaring at jeg sjelden har hørt så mye unyttig tomsnakk, sjelden sett så mye ressurser brukt på fjas og dårlig propaganda fylt med hule formuleringer og sjelden sett så mye tid brukt på ørkesløse møter (strategiprosesser, visjoner og verdier – "Ona fyr", anyone?) som når private bedrifter, eller tæringslivets organisasjoner har vært involvert.

Videre er det min erfaring at det er når offentlig sektor har begynt å kopiere de private sine løsninger og tenkemåter, at det virkelig er blitt bygd opp et unyttig og traurig byråkrati. Både gjennom lignende prosesser som nevnt over, men også gjennom en enorm ressursbruk på å forsøke å spare noen kroner ved å hindre folk i å benytte seg av de rettighetene vi har opparbeidet oss innenfor velferdsstaten. F.eks. peker både utviklinga i NAV, og den offentlige debatten rundt sykelønn, pensjoner etc. i retning av at norsk offentlig sektor begynner å ta til seg tankegods fra det amerikanske private helsevesenet. Man bruker ressursene til å legge hindringer i veien for folk, og hindre utbetalinger til folk som har behov, heller enn å faktisk bruke ressursene til å gi folk de tilbudene de har behov for.*

Avslutningsmessig: Vi må få på plass en kunnskapsbasert tilnærming til sammenhengen mellom vekst og miljø, og private kapitaleiere og deres organisasjoner som har klare økonomiske interesser i å tilsløre en del av de sammenhengene vi kjenner, må ikke få legge premissene for denne prosessen. Deretter må det miljøpratet som det etter hvert begynner å bli mye av (og mye av det også ganske fornuftig faktisk), omsettes i handling basert på denne kunnskapen. Er vi på vei dit? Jeg vet ikke, men det går i så fall sakte. I mellomtiden: Drep alle disse flosklene og moteordene som tilslører enhver debatt. God helg.

*Private forsikringsselskaper i USA har som kjent både svært dyre parallelle administrasjoner, og et stort og dyrt apparat som jobber med å hindre og minimere utbetalingene og utgiftene til folk som blir syke og har behov for helsehjelp.