Siden jeg nå er på det felles årsmøtet til Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag Bonde- og småbrukarlag, passer det jo godt at kronikken min om "et landbruk for framtida" kom på trykk i Nationen i dag. Kronikken kan selvsagt også leses under.

I disse dager skal fylkestingene vedta en Landbruksmelding for Trøndelag. Meldingen som foreligger peker på utfordringer og muligheter for primærnæringene i regionen i tida framover. Jeg tror Trøndelagsfylkene har mange av disse til felles med andre deler av landet, og at problemstillingene som framsettes er svært relevante også i et nasjonalt perspektiv.

Det er åpenbart at primærnæringene vil bli viktigere i framtida. Allerede i dag er primærnæringene årsak til over 11 prosent av arbeidsplassene i regionen. Samtidig vet vi at vi har ei global matkrise som sannsynligvis vil bli kraftig forverret av klimaendringer om ikke altfor mange år. Dette vil skape behov for økt satsing i næringa, i hele Norge.

Meldinga presenterer fire ulike «framtidsbilder» - mulige scenarioer for framtidas landbruk og bygdesamfunn - som er interessante. Det første - «Frislippsbygda» - beskriver en framtid med liberalisering av handel med mat kombinert med deregulering av jordbruket: Konsekvensene blir selvsagt fraflytting av bygdene og fullstendig rasering av jordbruksproduksjonen i fylket. Dette er konsekvensene dersom Høyre og Frp får legge premissene for landbrukspolitikken i framtida, noe vi får håpe vi slipper.

Det neste - «Mangfoldsbygda» - presenterer solskinnsbildet med vekst i distriktene og i matproduksjon og et stabilt antall driftsenheter. Dette er resultatet av en regulert landbrukspolitikk, aktiv distriktspolitikk og sterkt jordvern. Mer om det om litt.

Det tredje scenarioet er «Klimaendringsbygda» som også innebærer en stor vekst i distriktet, men dette er først og fremst en vekst som tvinger seg fram fordi klimaendringene gjør det umulig å leve mange andre steder har på jorda. Vi må håpe vi slipper å komme dit.

Det siste scenarioet -«Framskrivingsbygda» - beskriver en nøktern framskriving av dagens situasjon. Produksjonsvolumet opprettholdes, men antall bruk går ned, og folketallet på bygda reduseres sakte, men sikkert. Dette må ses på som konsekvensen av en fortsettelse av dagens rødgrønne politikk.

Jeg regner det som åpenbart at ingen som lever i distriktet i dag, ønsker seg Høyres og Frps landbrukspolitikk med de konsekvensene den fører med seg. Jeg regner det også som åpenbart at ingen ønsker seg en verden ødelagt av klimaforandringer. Utfordringen vi står igjen med er da: Hva er nøkkelpunktene for at vi skal komme til den levende og voksende «Framtidsbygda», og ikke bare «Framskrivingsbygda»?

Planen tar for seg en mengde foreslåtte tiltak, alt fra satsing på relevant utdanning til identitetsbygging og merkevarebygging, men holder dette? Hva er elefanten i rommet som det ikke snakkes om?

Jo, elefanten er ei ku. Melkeproduksjonen utgjør 71 prosent av verdiskapningen i jordbruket i Sør-Trøndelag og 56 prosent i Nord-Trøndelag. Med unntak av de få områdene i Norge som driver storstilt kornproduksjon, er melkeproduksjonen dominerende også i resten av landet. Den er bærebjelken i landbruket, og dermed også i bygdesamfunn over hele Norge. Og her er problemet med lønnsomheten stor. Svak lønnsomhet i melkeproduksjonen er den altoverveiende grunnen til at antall foretak reduseres med 4-7 prosent hvert eneste år.

Dersom lønnsomheten i melkeproduksjonen ikke bedrer seg kraftig, kan man satse så mye på økologisk bærproduksjon, og utdanne så mye nye avløsere man bare vil - konsekvensen vil uansett bli en nedgang for landbruket.

Dette spørsmålet er selvsagt et spørsmål som må løses nasjonalt. Det er også nevnt kort i planen som et innspill til nasjonal politikk gjennom en mer generell oppfordring til å «styrke økonomien i primærjordbruket, med spesiell fokus på grovforbaserte produksjoner».

Utfordringen går altså til, og oppgaven ligger hos regjeringa. Vi har ei rødgrønn regjering som sier den vil satse på landbruk. Gjennom nasjonale jordbruksforhandlinger med bøndenes organisasjoner har de også redskapene til å føre en aktiv distriktspolitikk. Spørsmålet vi da står igjen med er: Vil de følge opp ordene med handling?

Mener regjeringa at det i ei tid med matkrise og ei usikker framtid, er viktig å satse på norsk matproduksjon, satse på maten vi alle faktisk er avhengig av for å leve? Er det viktig å fortsatt ha verdiskapning over hele landet, med trygg og god matproduksjon i solidaritet med resten av verden, heller enn å kjøpe maten ut av munnen på verdens fattige? Kanskje til og med viktigere enn Bondeviks skatteløfte fra 2004?

I så fall er det bare en ting å gjøre, finansminister Johnsen: Bruk pæeng på landbruket!