Et av de grunnleggende problemene til frihandelskapitalismen er at den tilfredsstiller selv de mest ekstreme luksusbehov til de som har penger i overflod, mens den ikke tilfredsstiller selv de mest grunnleggende behov hvis du ikke har penger til å betale for dem.

I Norge, og i andre velferdssamfunn har vi forsøkt å bøte på noe av dette problemet ved å gjøre en del av de mest basale behovene uavhengig av lommeboka, samtidig som vi har sørget for en inntekt til å leve av, også for de som er utenfor arbeidslivet. Dermed fikk vi gratis helsevesen og utdanning, vi fikk barnetrygd og pensjon, og vi fikk bl.a. overføringer til jordbruket som holder matprisen nede samtidig som de holder matproduksjonen oppe.

På tross av at vi etter hvert har fått egenandeler på helsetjenester, kutt i pensjoner og liberalisering i landbrukssektoren fungerer likevel disse ordningene som en motvekt til en ukontrollert kapitalisme, slik at ting som helse og utdanning blir mindre avhengig av lommeboka enn det ellers ville ha vært. Så da er vel alt OK?

Kanskje ikke helt. I Norge er vi nemlig også avhengige av strøm. Særlig på vinteren. Og i de siste ukene har vi i Trøndelag opplevd ekstreme svingninger i strømprisen, med priser på mellom 10 og 15 kr/kWh, selv om de færreste har strømavtaler som gir slike utslag. Dersom slike priser skulle holde seg over lengre perioder vil det likevel skape problemer for mange med en presset økonomi, både barnefamilier og pensjonister.

I Norge har vi jevnt over en energipris som ligger på halvparten av det nabolandene våre har, så slik sett er det kanskje ikke det gjennomsnittlige prisnivået som er det store problemet. Problemet er de store svingningene vi nå opplever, som gjør det vanskelig for folk å planlegge og tilpasse økonomien sin.

OGSÅ PÅ YOUTUBE: Hør meg snakke om det samme på Fylkestinget 3/3 2010.

Hvordan kunne dette skje? I 1990 fikk Norge Europas mest liberale energilov (Eivind Reiten (Sp), la den fram i Syse-regjeringa). Etter det ble strømmen regnet som en hvilken som helst vare på et globalt marked, ikke som et nødvendig og grunnleggende fellesskapsgode i et av verdens nordligste land. Vi har mer energi tilgjengelig i dag enn tidligere, ikke mindre. Årsaken til situasjoner som de vi har nå, er dermed i stor grad at energien blir eksportert heller enn brukt til å skape en stabil tilgang i Midt-Norge. Den blir brukt på den måten som skaper størst profitt til energiselskapene, og ikke et best tilbud til innbyggerne i landet.

Dersom vi ønsker å endre den grunnleggende årsaken til energiproblemene våre, må vi dermed endre lovgivningen på området. Men da, som i mange andre tilfeller hvor et flertall av befolkningen gjennom demokratiske prosesser ønsker å snu den politiske kursen, vil vi risikere å komme i trøbbel med EØS-avtalen. EU-jussen har en lei tendens til å trumfe demokratiet.

Et annet virkemiddel vil være å innføre en toprisløsning på strøm, med en beskjeden pris for et nødvendig basisforbruk, og en høyere pris for luksusforbruk. Da vil de som har god råd og sløser med energi betale for det, mens det vil lønne seg mer å spare.

Det viktigste, enkleste, billigste og mest miljøvennlige tiltaket for å få økt tilgang på energi er energisparing - effektiviseringstiltak. Både Energirådets rapport om Energieffektivisering fra desember 2008, og Lavenergiutvalgets rapport fra juni 2009 viser at vi har et enormt uutnyttet potensial i forhold til energisparing. Dessverre er de offentlige støtteordningene til slike tiltak mye dårligere enn de for f.eks. å bygge ut vindkraft.

Det var altså bl.a. Senterpartiet, gjennom Eivind Reiten, som la grunnen for de problemene vi har i dag. Senterpartiets forslag om å løse problemene er dessverre ikke like effektive. De ekstremt forurensende og ineffektive mobile gasskraftverkene burde aldri blitt bygget. Dersom disse ressursene hadde blitt brukt på energisparingstiltak, ville vi ikke hatt noe som helst problem med energi. Å snakke om å fyre opp disse kraftverkene nå er bare ren populisme. Vi burde på kort sikt heller vurdere å eksportere litt mindre energi, og på litt lengre sikt gjennomføre alle de lønnsomme energisparingstiltakene som står i kø. Det er både mer samfunnsøkonomisk, miljøvennlig og effektivt.

Les også Torstein Dahle: http://roedt.no/nyheter/2010/02/strømkrisa-er-politisk-skapt/

OPPDATERT: Den nedenforstående kortversjonen av denne kommentaren stod på trykk i Opdalingen 25/2-10, Adresseavisen og Trønder-Avisa 27/2-10.

Løsningen på energikrisa

I 1990 fikk Norge Europas mest liberale energilov (Eivind Reiten (Sp), la den fram i Syse-regjeringa). Etter det ble strømmen regnet som en hvilken som helst vare på et globalt marked, ikke som et nødvendig og grunnleggende fellesskapsgode i et av verdens nordligste land. Vi har mer energi tilgjengelig i dag enn tidligere, ikke mindre. Årsaken til situasjoner som de vi har nå, er dermed i stor grad at energien blir eksportert heller enn brukt til å skape en stabil tilgang i Midt-Norge. Den blir brukt på den måten som skaper størst profitt til energiselskapene, og ikke et best tilbud til innbyggerne.

Senterpartiet var altså med på å legge grunnen for de problemene vi har i dag. Sps forslag om å løse problemene - å starte de mobile gasskraftverkene - er dessverre ikke like effektive. De forurensende og ineffektive kraftverkene burde aldri blitt bygget. Dersom ressursene heller hadde blitt brukt på energieffektiviseringstiltak, ville vi ikke hatt noe problem med energi i dag. Å snakke om å fyre opp gass kraftverkene nå er bare ren populisme. Vi burde på kort sikt heller eksportere litt mindre energi, og på litt lengre sikt gjennomføre alle de lønnsomme energisparingstiltakene som står i kø. Det er både mer samfunnsøkonomisk, miljøvennlig og effektivt.

Både Energirådets rapport om energieffektivisering fra desember 2008, og Lavenergiutvalgets rapport fra juni 2009 viser at vi har et enormt uutnyttet potensiale i forhold til energisparing. Dessverre er de offentlige støtteordningene til slike tiltak mye dårligere enn de for f.eks. å bygge ut vindkraft. Det er der vi må jobbe nå!