venstresida.net

Kunnskapsdepartementet har som kjent kommet med kraftige signaler om færre institusjoner innen høyere utdanning. Jeg skulle egentlig vært på møte med departementet i Molde 18.9 om framtidig struktur i Midt-Norge. Dessverre ble jeg, som mange andre, sittende fast på en flyplass pga. tåke. Strukturdebatten bør likevel ikke forsvinne i tåkela, og det er enkelte prinsipielle problemer med departementets utgangspunkt.

Institusjonsstørrelse er en av mange elementer som har betydning for hvordan universiteter og høgskoler skjøtter sitt brede samfunnsoppdrag. Det må med i diskusjonen, men dersom det blir hele diskusjonen, kan man risikere å kaste mange babyer ut med badevannet. For distriktshøgskoler - å utdanne kvalifisert arbeidskraft til sitt lokale næringsliv. For de større universitetene - å utdanne de kandidatene vi har et stort behov for noen få av.

Begrunnelsene for institusjonsendringer er i stor grad faglig kvalitet. Løsningene er derimot institusjonelle. Enhver ser verden fra sitt ståsted. Det er ikke rart om Departementet, og kanskje også ledelsene på institusjonene tenker organisatorisk. Er det mulig at det
faglige - som vi ansatte på institusjonene jobber med, og som er det det hele handler om her: utdanning, forskning og utvikling - blir litt neglisjert i diskusjonene?

Som de fleste har har fått med seg, ga jeg ut ei lita bok her tidligere i år. - En liten pamflett er det vel riktigere å si. Jeg har oppdatert sida som er dedikert til boka med de presseoppslag, innlegg foredrag etc. som har vært. Jeg synes likevel tiden nå er inne for en liten oppdatering hvor jeg kan ta for meg litt av det som har skjedd.

Nå er jeg prinsipielt motstander av kjedebrev og pyramidespill - også om de ikke inneholder penger (eller tyggegummi), og også om de spres på Facebook, men jeg gjorde et unntak for å anbefale 10 bøker - skjønnlitterære denne gangen som på et eller annent vis har påvirket meg.

Om man skal unngå å skape mer problemer enn nødvendig i internasjonal politikk, er det helt grunnleggende at man må forstå hvordan "den andre" tenker. I retorikken rundt krisa i Ukraina, har det i Russland, men også i Vesten sevet inn en svært skummel svart/hvit-tenking, som bærer lite positivt med seg.

I de siste årene har det med jevne mellomrom vært fokus på netthat. Nå sist gjennom at Hadia Tajik har tatt et svært tydelig oppgjør med hvordan Frp’s Ulf Leirstein (Ja, han med “Rettssikkerhetsgruppa” du vet - en ulykke kommer sjelden alene) har støttet opp om ulike typer høyreekstrem hets, både direkte mot henne og mer generelt.

Jeg er som kjent ingen venn av landets høyreekstreme, for å si det mildt. Jeg har gått i strupen på deres konspirasjonsteorier og deres feilaktige selvbilde ved mange anledninger. Jeg har selvsagt også fått mange mer og mindre velfunderte betraktninger på nett rundt min person i den sammenheng, både fra ytre høyre, men også fra andre slags konspirasjonsteoretikere og fra alternativbransjen.

I dag var jeg invitert som politiker for å møte streikende lærere i parken bak Rådhuset i Trondheim. Jeg ble også bedt om å si noen ord, sikkert siden flere har fått med meg at jeg har engasjert meg en smule i streiken og saken.

Feilaktige framstillinger av vitenskap, er noe av det jeg ved siden av politikken bruker mest tid på. Innimellom smelter de to temaene sammen.

Fylkesmøtet i KS-Sør-Trøndelag vedtok tirsdag en uttalelse som blant annet sier "Fylkesmøtet i KS Sør-Trøndelag har tidligere advart KS sentralt mot å skape fronter mot lærerorganisasjonene om lærernes arbeidstidsbestemmelser. Imidlertid viser det seg at det er nettopp det som har blitt resultatet av forhandlingene."

Etter min kronikk om hvordan KS sprer svært vridd informasjon til landets lokalpolitikere, fikk jeg et (lite selvkritisk) svar fra KS.

For å få presset inn mitt svar igjen til normal spaltestørrelse, måtte jeg selvsagt skamskjære førsteutkastet litt, men det trenger jeg jo ikke å gjøre her på nett. For å lese avisinnlegget, klikk på faksimilen. Under følger en litt mer utfyllende tekst.

Bratt læringskurve for KS

Kommunikasjonsdirektør i KS, Jørn Ivar Baade, svarer 20.8 på min kritikk av KS ensidige og uryddige framstilling av den pågående konflikten i sin kommunikasjon til landets lokalpolitikere.

Hans innlegg har tittelen “Vi sprer fakta”. Hans problem er selvsagt at det ikke er noen som har påstått noe annet. Som kommunikasjonsdirektør vet Baade godt at man kan gi en svært skjev framstilling av en sak uten å bedrive løgn, gjennom å velge strategisk hvilken informasjon man videreformidler, og hvilken man forbigår i taushet. Det er en strategi KS, som jeg påpekte i min kronikk 16.8, har utnyttet på grensen til det parodiske i sine eposter til lokalpolitikere.

Dette gjør de bl.a. ved å fortie lærerorganisasjonene SL, NL og MFO, men bruke plass på skryt KS har fått fra Tekna som organiserer svært få lærere, og Skolelederforbundet (som ikke overraskende vil være fornøyde med at skoleledere får mer makt over lærernes arbeidstid).

Men dette helt sentrale poenget i min kritikk, forbigår Baade (strategisk nok) i taushet.

Skuespill i en akt, løst basert på Klassekampens intervju med Nik. Brandal 18. august.

A: – Nei gutter, hva skal vi finne på dette semesteret, da?

B: – Jeg har en ide. La oss lage en artikkelsamling hvor vi samler tekster om akademikere og intellektuelle som vi er politisk uenige med, sammen med noen gamle nazister, og kaller de totalitære!