Copying is not theft, har jeg jo alltid ment. Men jeg har ment at når man siterer noen, bør man anføre det, og når man parafraserer noen, må man anføre det også.
I den kommersielle verden hvor pengene flyr er slik folkeskikk selvsagt relativt fjern. Og når overbetalte reklametekstforfattere har det travelt, er det fort gjort å bare stjele noe fra det første eller andre treffet de finner på Google.
I dag kom jeg over dette i en NetCom-reklame i siste Morgenbladet:
Adresseavisen har endelig fått meg bak murene - betalingsmurene that is - i forbindelse med at jeg deltok på mitt siste Fylkesting i overskuelig framtid. (klikk faksimile under for lenke)
En ting jeg har oppdaget nå, er at man burde trekke seg fra verv litt oftere, for man får så mye skryt. En heldig bieffekt er jo at man slipper å bli en bitter gammel mann som tvilholder på sine verv og posisjoner ...
Som vanlig når jeg nærmer meg å bli pompøs, bruker jeg å legge inn en passe dose selvironisk distanse for at det ikke skal tippe over. Jeg valgte likevel å bruke det siste lange innlegget mitt i Fylkestinget i Sør-Trøndelag til å øse av min eldre statsmannsaktige visdom (her burde jeg kanskje egentlig skrevet “fylkesmann” i stedet for “statsmann”, men det begrepet brukes som kjent om noe litt annet) til resten av fylkestinget og de mange tusener som fulgte oss via nett-tv.
Mens akademikere gjerne klipper opp ting de har skrevet for å få laget flest mulig artikler, tenkte jeg å forsøke noe annet. Jeg limer sammen. Her er fire ulike tekster om forskjellige problemer med forskningssystemet slik det fungerer i dag. Forsøkt limt sammen i en sammenheng og med en liten kildeliste til slutt.
Den norske utgaven av den internasjonale månedsavisen Le Monde Diplomatique diskrediterte nok seg selv en smule for noen år tilbake, da de brukte deler av en utgave på aktører i det marginale miljøet som har bygget opp ulike konspirasjonsteorier rundt 11. september-angrepene.
Nå kommer avisen, som i mellomtiden har byttet redaktør, med et temanummer om konspirasjonsteorier som forsøker å dra opp noen grenselinjer mellom konspirasjonsteorier og de reelle maktnettverkene som selvsagt eksisterer her i verden, ikke ulikt det jeg gjorde i denne artikkelen fra 2013. Det er en positiv dreining og et prisverdig initiativ, for det er av avgjørende betydning for en effektiv samfunnskritikk at den er basert på kunnskap og fakta, og ikke fantasifulle og mer mytiske ideer.
Seksjonen om konspirasjonsteorier starter med en innledende kommentar av Frédéric Lordon. Lordon gjør noen viktige avklaringer. For eksempel peker han på skillet mellom å innse at maktnettverk finnes og at de har betydning, og konspirasjonsteoretikerens monomane insistering på at et bestemt nettverk styrer alt. Et eksempel her er Bildebergerkonferansen som eksisterer, men som bare er ett av en myriade av kontakter og møteplasser mellom mennesker med makt, og langt fra den viktigste.
Mange problemstillinger som alle berører forholdene mellom økonomi og ny teknologi er blitt debattert den siste tiden. Fra regjeringens stadige angrep på NRKs gratis tilbud på nett, til Klassekampens tilbakevendende debatter om aviser og inntjening på nett vs. papir, til den gamle debatten om piratvirksomhet og fildeling og hvorvidt løsninger av "Spotify"-typen gir artister og kunstnere tilstrekkelig inntjening.
For mange handler nok et ønske om å få tilgang til kunnskap gratis på nett rett og slett om å få enkel tilgang og spare penger på lett eller litt mindre lett underholdning, men det finnes mer substansielle argumenter for fri tilgang til kunnskap og kultur.
Jeg har fått den ære å være en av de opprinnelige signaturene til et opprop om temaet i tittlen. Det er en viktig kamp som nå pågår om akademias sjel (om jeg får lov å være litt pompøs.) Du MÅ også signere det her:
http://www.opprop.net/valgt_rektor
For ordens skyld gjengir jeg oppropsteksten også direkte under her:
Ja til valgte ledere ved universiteter og høyskoler
Regjeringen foreslår nå at tilsatt rektor og ekstern styreleder blir normalordningen ved alle institusjoner under universitets- og høyskoleloven. Departementet skal utnevne alle eksterne styremedlemmer, inkludert styrelederen. Forslaget betyr også i praksis at alle nye eller sammenslåtte institusjoner er avskåret fra å velge sin leder.
Undertegnede vil oppfordre Stortinget til å ikke vedta forslaget.
Vitenskapelige institusjoner har en egenart. De skal søke det vi ikke vet; de skal gi nye innsikter slik att menneskene kan te seg klokere på denne kloden; de skal gi rom for å artikulere alternativer og kritikk; de skal hevde faglighet; de skal stimulere til refleksjon. Nettopp for å tjene samfunnet slik må institusjonen ha et frirom, et sterkt innslag av autonomi.
En god leder må ha kjennskap til denne egenarten. Fordi målet er et annet kan de ikke ledes etter mønstre som hentes fra en bedrift eller en etat, eller av ledere med en slik bakgrunn. Ledere må ha lojalitet, men den skal primært gå til fagligheten, til universitetssamfunnet som bærer av denne verdien og til universitetenes brede samfunnskontrakt. Ansatte ledere kan tenkes å ha større lojalitet oppover, og dermed miste legitimitet hos de ansatte. Ledelse ovenfra og ned svekker den entusiasmen og innsatsviljen hos medarbeiderne, som i dag er en uvurderlig ressurs. Legitimitet handler om lojalitet og troverdighet som går begge veier. Ordningen med valgt rektor fungerer godt i så måte.
Forslaget med å svekke ordningen med valgt rektor hviler ikke på forskning eller erfaring, men kun på det premisset at det finnes dyktigere ledere utenfor institusjonen enn innenfor. Men tilgangen til ledere med vitenskapelig kompetanse, er begrenset. Ved ansettelsesprosessene der dette er innført, har det ikke vært mange kandidater; tallet har vært om lag som ved valg. I en lukket ansettelsesprosess vil ikke universitetssamfunnet kunne vurdere kandidatene. En valgt rektor vil for øvrig ha støtte hos en ansatt direktør med betydelige fullmakter.
Hvorfor da skifte ut et godt fungerende system? Muligheten for å ansette ledere finnes i dag. Men valgte ledere som normalordning har fungert greit under lov om høyere utdanning som ble vedtatt i 2005. Og hvorfor kaste vrak på prinsippet om selvstyre, som har gjort universiteter til noen av verdens mest levedyktige institusjoner?
Marianne Andenæs, Knut Aukrust, Jan Fridthjof Bernt, Torgeir Bruun Wyller, Olav Gjelsvik, Jostein Gripsrud, Sigmund Grønmo, Kristian Gundersen, Aksel Hagen, Ruth Haug, Dag Hessen, Marianne Hobæk Haff, Knut Kjeldstadli, Ronny Kjelsberg, Marit Melhuus, Lars Mjøset, Jan Eivind Myhre, Dag Rune Olsen, Ole Petter Ottersen, Inger Johanne Sand, Hilde Sandvik, Camilla Serck-Hanssen, Jan Helge Solbakk, Mariann Solberg, Aslak Syse, Karin Widerberg, Øyvind Østerud
Morten Levin har en kronikk om antisemittisme i Adresseavisen 12.5 hvor han tar opp både eksempler på antisemittisme, og misbruk av antisemittismebegrepet.
Det er lite av det Levin skriver som er direkte feil. Det er likevel et par ting han ikke skriver om, og som trenger å belyses i denne sammenhengen.
Intervjuet av FriFagbevegelse. Klikk på faksimile for å komme dit.
For den som i likhet med undertegnede er en tilhenger av den 9. kunstart, og ikke kan fransk oppstår det stadig vekk et problem: Hvordan få tilgang til alle de fantastiske franskspråklige tegneseriene som ikke blir utgitt på norsk?
I de siste årene har riktignok enkelte serier blitt utgitt i engelsk språkdrakt, særlig av forlagene Cinebook og Fantagraphics, men det holder jo ikke. Løsningen for både meg og mange andre har ofte blitt å tråle ulike bruktbutikker etter svenske og danske utgivelser for å spe på de norske med. Alle nordmenn leser jo stort sett dansk og svensk helt greit.
Men det er heller ikke alltid så enkelt den samme serien kan være utgitt over fleretiår i mange ulike publikasjoner og det kan være vanskelig å få oversikt etter hva man kan lete etter. Heldigvis lever vi i internettets tidsalder, og det begynner å komme en del oversikter. Men ofte må man lete litt. Det har jeg gjort, og jeg deler gjerne mine funn med allmennheten.
