Torsdag og fredag skal jeg delta på Trøndelagsmøtet som samler fylkestingene i Sør- og Nord-Trøndelag, Trøndelags stortingsrepresentanter, formannskapene i Trondheim og Steinkjer og regionens ordførere. En del av debatten skal handle om klima, og jeg har en aldri så liten mistanke om at enkelte av innleggene kommer til å presentere "teknologi" som den store løsningen på miljøproblemene, (sikkert i kombinasjon med kostnadseffektive markedsløsninger). Heldigvis kommer også Lars Haltbrekken for å si at "Ny teknologi er viktig - men ikke nok", så det er mulig ikke hele møtet blir en øvelse i å sitte og irritere seg.
Jeg har selv en utdanning som har gitt meg en innsikt i teknologi som er over gjennomsnittet. Jeg har et hovedfag i fysikk fra NTNU, og jobber på ingeniørutdanninga ved HiST.
Likevel er jeg svært skeptisk til den ukritiske teknologioptimismen som av svært mange fra både næringsliv, sosialdemokrati og annetsteds, framstilles som den store løsningen på miljøutfordringene.
Det er absolutt ikke fordi jeg ikke har tro på teknologi, kunnskap og utvikling. Tvert imot er den troen en av de viktigste grunnene til at jeg er sosialist. Når jeg ser på verden rundt oss, når jeg ser på all den kunnskapen vi har om naturen og den verden vi lever i, de ressursene vi rår over, og alle de mulighetene vi har for å skape en verden – da blir det åpenbart for meg at kapitalismen ikke lykkes.
Når jeg i tillegg ser økende ulikheter, fattigdom, krig, nød – på fattige land som presses til liberaliseringer av WTO og IMF med den konsekvens at de aller fattigste på tross av en rivende teknologiutvikling er blitt faktisk fattigere siden 70-tallet* – da er det for meg åpenbart at Nordahl Grieg hadde rett:
Edelt er mennesket
jorden er rik,
finnes her nød og sult,
skyldes det svik.
På tross av dette, eller kanskje egentlig på grunn av, er jeg ekstremt skeptisk til den "det går seg nok til, bare vi forsker"-holdningen som enkelte innen næringsliv og politikk har til klimaproblematikken.
Blant annet ga Jens Stoltenberg uttrykk for det i en artikkel i Samtiden i 2006**. Likeledes tenkte P.T. Vold fra OLF som framholder olje&gass som den "rene" energien i forhold til kull, i et foredrag for Fylkestinget i Sør-Trøndelag i juni 2009. Han framholdt forskning som løsningen som vil føre til "Redusert miljøbelastning – økt utvinning – reduserte kostnader". Man må vel komme fra oljeindustrien for å tro på at økt oljeutvinning gir redusert miljøbelastning.
Nå er det selvsagt en viss realisme i at kull er verre enn olje, men olje blir jo ikke mindre miljøskadelig bare fordi kull er enda verre. Å pumpe opp olje og gass, bidrar til å forverre miljøproblemene, selv om kull ville forverret dem enda litt mer. Dersom vi skal løse problemene, må vi gjøre noe med både kull og olje – det kommer vi ikke unna.
Vi lever i dag i et samfunn som har en økonomi som er fullstendig basert på forbrenning av fossilt brensel. Dersom ingen plutselig plukker kald fusjon opp av lomma, kommer vi ikke utenom at vi må ha en kombinasjon av stans i forbruks- og produksjonsøkning og global utjevning.
Det vi ser i praksis er den rake motsatsen. Lenge etter Kyoto – lenge etter at alle er klar over klimaproblemene – lenge etter at politikere har pratet og pratet om temaet i årevis – fortsetter forbruket og produksjonen å øke.*** Jeg tror godt det kan være noe i det at folk ikke bekymrer seg så mye over klimaendringene, nettopp fordi de ser at politikere ikke tar klimaet alvor. Mye prat og lite ull har vært standarden så langt.
Hva er så grunnlaget til de som tror ny teknologi er løsningen (med stor L) på miljøproblematikken. Et faktum som er reelt er selvsagt at ny teknologi til en viss grad gjør produksjon mer effektiv, og dermed minker både forbruket av ikke-fornybare ressurser og utslipp av skadelige stoffer. Men holder det?
NTNUs magasin Gemini har i siste nummer en artikkel som kommer med en både god og nyttig kritikk mot de som tror at klimaproblemene løses med økonomiske virkemidler som kunstige markedsmekanismer (kvotehandel) og med prinsipper om teknologinøytralitet og kostnadseffektivitet i bunn.
Dessverre konstruerer mange av intervjuobjektene seg en diktomi som gjør at de faller de i den andre grøfta med en unyansert teknologioptimisme. Anders Skonhoft, professor i samfunnsøkonomi (NTNU) kommer derimot med både noen tall og mer nyanserte innspill i artikkelen:
– Teknologioptimismen mangler realisme. Historiske erfaringer viser at teknologiske forbedringer sjelden kan bidra med mer enn to–tre prosent årlig ressursbesparelse. Det betyr at den økonomiske veksten spiser opp utslippsreduksjonen og vel så det. Jeg er pessimist, jeg tror ikke vi kommer utenom redusert produksjon og forbruk, dersom vi virkelig vil kutte utslippene.
Dette blir enda mer paradoksalt når teknologi som virkelig muliggjør store reduksjoner i produksjon og fysisk transport - fildelingsteknologi - kanskje er den teknologien som er blitt kraftigst motarbeidet de siste ti årene. Digitale filer krever minimalt med utslipp for både transport og reproduksjon, men utbredelsen av disse er kraftig begrenset nettopp av denne grunnen - det er enkelt også for brukeren å reprodusere og distribuere filene videre, og dermed fungerer det dårlig med dagens forretningsmodeller med utstrakt salg av enkelteksemplarer.
Veksten vi kan ha pga. teknologisk utvikling uten at det går ut over miljøet er altså uansett begrenset. Enda mer begrenset blir den når vi vet at folketallet på kloden vil fortsette å øke i hvert fall fram til vi kanskje blir rundt 9 milliarder, og at store deler av verdens befolkning lever i stor fattigdom og nød og dermed trenger en betraktelig større vekst enn de 2-3-prosentene. Dersom man faktisk ønsker å få gjort noe må man altså stoppe veksten i miljøskadelig luksusforbruk. Dette lar seg vanskelig gjøre innenfor et økonomisk system som krever stadig økt vekst, og skaper stadig økende økonomiske ulikheter. Når kapitalismen ikke har vekst, er den i krise, og både den økonomiske krisa vi har og klimakrisa går hardest utover de som har minst fra før.
Kapitalismen er altså miljøskadelig både på grunn av sin veksttvang (se fine og illustrative slides om dette her: http://venstresida.net/?q=node/957 ) og fordi den faktisk stikker kjepper i hjulene for ny miljøvennlig teknologi når denne har en kortsiktig negativ effekt på privatkapitalistisk virksomhet.
Noter:
*Alan Freeman viser i sin artikkel "The Inequality of Nations" med IMFs egne tall, at den nederste kvintilen (målt etter befolkning) av de fattige landene er blitt faktisk fattigere.
**I artikkelen refererer Stoltenberg til problematikken rundt KFK-gassene og Ozonlaget fra sin tid som statssekretær i miljøverndepartementet, og skisserer at klimaproblemene nok lar seg løse på lignende vis. For meg er det innlysende at det er forskjell på å bytte ut noen få drivhusgasser som har en begrenset utbredelse, og å bytte ut det som utgjør selve grunnlaget for hele den globale økonomien: fossilt brensel.
***For 20 år siden vedtok Stortinget at CO2-utslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Vedtaket var et kompromiss, etter en debatt der det var hard kamp om den grønne ledertrøya. Senterpartiet gikk for eksempel inn for en halvering av utslippene. Siden da har CO2-utslippene økt med 27 prosent. (http://www.ntnu.no/gemini/2009-04/30-37.htm)
