Debatten som startet her, og fortsatte her går fremdeles i Adresseavisen. Innlegget under stod på trykk 10/7-08, og polemikken når stadig nye høyder.
EØS og postdirektivet
Torhild O Aarbergsbotten har et svarinnlegg til meg om postdirektivet i Adressa 21/7, som hun selv passende nok har gitt tittelen "Tåkeprat om postdirektivet". Igjen sitter de store ordene løsere enn de saklige argumentene. I tillegg til beskyldninger om "skremselshistorier", kommer nå i tillegg beskyldninger om "reinhekla fagforeningspropaganda". Det er interessant hvordan synspunktene til fagforeningene for Høyre er "reinhekla propaganda", mens ledelsens påstander er harde fakta. I motsetning til Høyre, skjemmes jeg ikke over å i de aller fleste saker dele synspunkter med organisasjoner som representerer interessene til de aller fleste vanlige nordmenn – de som er, eller ønsker å være i, lønnet arbeid.
I tillegg viser hun manglende kunnskap om statistikk. Hun avviser de meningsmålingene jeg henviser til – en hvor 78% av ordførere og en annen hvor 64% av befolkningen er mot direktivet - på bakgrunn av at "bare 129 ordførere er spurt", og at det "i beste fall er statistiske anslag". Alle meningsmålinger er statistiske anslag, Aarbergsbotten, og i alle meningsmålinger lager man statistikken på bakgrunn av de som faktisk svarer på spørsmålet. Dette burde ikke være noe nytt for en som sikkert jevnlig følger med på partigallupene.
Når Aarbergsbotten til slutt kommer til saken, kommer det gamle argumentet som alltid kommer når noen ymter fram om at vi burde reservere oss mot noen av de verste forslagene som kommer fra EU-byråkratiet – "det vil sette EØS-avtalen i fare".
For den som husker tilbake til EØS-forhandlingene først på 90-tallet, var reservasjonsretten/"vetoretten" et av kronargumentene for "ja-sida" mot de som fryktet at avtalen ville bety at mange EU-direktiver ville presses nedover Norge mot folks vilje. Når avtalen først er her, har selvsagt pipa fått en annen lyd. Aarbergsbottens innlegg faller slik inn i en lang rekke av ad-hoc-argumentasjon. Om det var da eller nå ja-siden drev med løgn får de bestemme seg for selv, men reservasjonsretten er det punktet som gjør at EØS-avtalen ikke er grunnlovsstridig.
Dersom EØS-avtalen innebærer at vi ikke kan reservere oss mot direktiv som vil sette postgangen i distriktsnorge i fare, er den en udemokratisk husmannskontrakt som vi burde kvitte oss med. Dersom den ikke innebærer dette, ramler Aarbergsbottens argumentasjon sammen.
