I dagens utgave av den eminente lokalavisa for Selbu og Tydal - "Selbyggen", deltar Rødts (også eminente?) representant i fylkeslandbruksstyret i et halvlangt intervju både om en konkret lokal landbrukssak som er referert på dette nettstedet tidligere, men også om landbrukspolitikk i bredere forstand.
Se faksimile:
MEN, ER DET IKKE?: Jovisst er det en John Deere-caps. Det var det som var traktor, da jeg vokste opp, og da forblir det slik!
Det vanskeligste spørsmålet jeg fikk i intervjuet, var det om rovdyrpolitikk. Jeg mener at vi har et globalt ansvar i å opprettholde norsk matproduksjon - både av hensyn til den globale matkrisa, men også i forhold til klimakrisa. Stadig økt global transport av forskjellige varer i et stadig mer liberalisert marked er noe denne kloden ikke tåler mye mer av. Slik sett er det avgjørende at vi får et økt fokus på det gamle(?) slagordet - "Tenk globalt, spis lokalt", og dermed også at vi opprettholder, og helst øker, det som er av landbruk og matproduksjon i dette landet.
Samtidig mener jeg ikke at vi kan utrydde de store rovdyrene vi har i Norge - det handler mindre om globale kriser, og mer om et grunnleggende etisk spørsmål rundt hvorvidt vi mennesker bør fortrenge flere arter enn det vi allerede gjør. Det betyr - som Arne Byrkjeflot også sier - at rovdyrstammen må holdes nede slik at bruk av utmark til rein- og sauehold er mulig, men på den andre siden på et slikt nivå at den ikke utsettes for innavl og dør ut.
Hva slags nivå det er, er jo som alltid det store stridsspørsmålet. I bunn og grunn er ikke det et politisk spørsmål, men heller et vitenskapelig spørsmål som burde kunne løses ved forskning. Dessverre blir det når vitenskapelige spørsmål blir politisert - fort svært ulike syn på hva som er rett, og selv om politikken i og for seg ikke påvirker vitenskapen, kan den innimellom påvirke vitenskapsfolk. I hvilken retning det evt. slår ut i denne saken, er ikke så godt å si.
Jeg er derimot ikke av de som er så naive at de tror at rovdyr og husdyr kan leve side ved side uten konflikter. Konflikter vil det bli - det må vi innse. Det er enkelte som kjekt uttaler ting som at "bøndene må ta ansvar og gjete dyrene sine og sette opp gjerder mot rovdyrene". Jeg har såpass innsikt i hverdagen til bønder i distrikts-norge, at jeg kan si at det er en utopi. Med den svært svake økonomien det i dag dessverre er i å drive landbruk i Norge, ville bøndene gå konkurs om de skulle prøve seg på store gjete- og gjerdeprosjekter. Sånne ting kan kanskje være mulig i framtida - men det krever at norske bønder får et økonomisk løft av en helt annen størrelsesorden enn de har fått de siste årene.
Det er derfor jeg ender opp med å måtte si til Selbyggen, at gode støtte- og erstatningsordninger nok er den eneste løsningen på kort sikt. Likevel skjønner jeg godt at økonomisk støtte bare hjelper så mye. Ingen bonde orker et liv hvor han går rundt og ser dyrene sine ihelrevet igjen og igjen. Et slikt syn som møter mange sauebønder gjør vondt i ting som er verre enn lommeboka, og rovdyr som begynner å få smaken på husdyr bør nok tas ut.
Når skaden først er skjedd, er likevel økonomisk kompensasjon det eneste det er mulig å gi. Det er storsamfunnets ansvar å ta vare på rovdyra. Derfor er det selvsagt også storsamfunnet som må betale de reelle kostnadene ved å ha rovdyr i landet.
