På LO-kongressen som pågår nå, kommer offentlig pensjon til å bli et viktig tema. De fleste har etter hvert hørt om pensjonsreformen, men få har kanskje forstått alt om hva den innebærer.
Ap-pamper og den jevne aviskommentator har stort sett fokusert på at vi må spare inn – av hensyn til framtidige generasjoner. Nå er jeg uenig i det. Jeg tror nordmenn flest vil gå med på å øke skattene det bitte lille som skal til (noen få prosent) fram mot 2050, for å ta eldrebølgen, så lenge de vet at disse pengene går til å sikre de som har jobbet og slitt gjennom et langt liv en verdig alderdom. Om vi skal spare – er det da virkelig pensjonistene som må tas? Når det private forbruket for øvrig har økt i rekordfart de siste par tiårene? Jeg mener ikke det, men det har jeg ellers tenkt å la ligge. Det få kommentatorer kommer inn på, er hvordan kuttene skal gjennomføres.
Den siste i rekken av kommentatorer som forbigår det viktigste problemet med pensjonsreformen er Magne Lerø, redaktør i den gamle SV-avisa Ny Tid, som nå er kjøpt opp av Vårt Land. Han har i sin kommentar 8. mai fokus på at kuttene utsettes noe. Dvs. at vi klarer å redde noen generasjoner pensjonister med overgangsordninger, mens de yngre får føle de fulle kuttene av reformen. Lerø har selvsagt rett i at dette er problematisk, men det problematiske ligger ikke i at LO klarte å redde de som går av de neste 10 årene. Det problematiske er at LO ga opp å redde de framtidige generasjonene fra en pensjonsreform som riktignok inneholder kutt, men hvis alvorligste effekt er den enorme omfordelingen som ligger i store pengeoverføringer fra de med dårlig helse og dårlig lønn (stort sett den samme gruppa) til de med god helse og god lønn.
Pensjonsreformen innebærer at du kan jobbe fulltid samtidig med at du tar ut full pensjon. Eller så kan man ”spare opp” pensjonen sin, og ta den ut senere om man vil jobbe lenger. (Man går fra en solidarisk pensjonstankegang, til en tankegang hvor den enkelte har sin egen ”konto” å forvalte.) Dette betyr at de som har en helse og et yrke hvor de kan jobbe lenge (som er de samme gruppene som har høy levealder) vil kunne få vanvittig mye større pensjonsutbetalinger enn i dag. I og med at man skal spare penger på reformen betyr dette selvsagt at de som har dårligere helse og lavere lønn, av økonomiske årsaker blir tvunget til enten å jobbe seg inn i uførhet eller død, eller også leve de siste årene av sitt liv på eksistensminimum. Det er dette som er den såkalte ”arbeidslinja”. Regjeringen er flink til å påpeke at ”det skal lønne seg å jobbe”, men det gjør det allerede. Det som nå endrer seg er at de som blir slitne i yrkeslivet når de har passert 60 (få renholdere holder f.eks. ut stort lenger før leddene sier stopp), de blir straffet enda hardere økonomisk enn i dag.
Ansatte i offentlig sektor er jevnt over lavtlønte i forhold til tilsvarende jobber i privat sektor. Pensjonskampen nå i vår, handler om at vi skal bevare et sikkerhetsnett for de svakeste gruppene i offentlig sektor. I dag har vi en garanti om at man skal få 66% av sluttlønna i pensjon ved fylte 65 år, dersom man har 30 års opptjening. Denne må vi bevare, også for de svakeste som må gå av ved AFP fra 62 år. Man kan klare seg med smalhans i 3 år, dersom man vet man får en anstendig pensjon etter fylte 65. Forsvinner dette sikkerhetsnettet, vil vi i vår ta fra noen av de mest utsatte yrkesgruppene våre muligheten til å gå av med en anstendig pensjon før de blir uføre.
Men dette snakker Lerø og andre kommentatorer overraskende lite om.
Besøk: http://forsvarpensjon.no/
En kortversjon av dette stod på trykk i Ny Tid 15/5 09 - limt inn under.
Usolidarisk omfordeling
Den siste i rekken av kommentatorer som forbigår det viktigste problemet med pensjonsreformen er Magne Lerø (Usolidarisk generasjonstenkning, Ny tid 8/5). Han fokuserer på at vi må spare inn – av hensyn til framtidige generasjoner. Nå er jeg uenig i det. Jeg tror nordmenn flest vil gå med på å øke skattene det bitte lille som skal til (noen få prosent) fram mot 2050 for å ta eldrebølgen, så lenge de vet at disse pengene går til å sikre de som har jobbet og slitt gjennom et langt liv en verdig alderdom. Det alvorligste utslaget av reformen er likevel noe annet: den enorme omfordelingen som ligger i store pengeoverføringer fra de med dårlig helse og dårlig lønn til de med god helse og god lønn.
Pensjonsreformen innebærer at du kan jobbe fulltid samtidig med at du tar ut full pensjon. Eller så kan man ”spare opp” pensjonen sin, og ta den ut senere om man vil jobbe lenger. Dette betyr at de som har en helse og et yrke hvor de kan jobbe lenge (som er de samme gruppene som har høy levealder) vil kunne få vanvittig mye større pensjonsutbetalinger enn i dag.
I og med at man skal spare penger på reformen betyr dette selvsagt at de som har dårligere helse og lavere lønn, av økonomiske årsaker blir tvunget til enten å jobbe seg inn i uførhet eller død, eller også leve de siste årene av sitt liv på et økonomisk minimum.
Ansatte i offentlig sektor er jevnt over lavtlønte i forhold til tilsvarende jobber i privat sektor. Pensjonskampen nå i vår, handler om at vi skal bevare et sikkerhetsnett for de svakeste gruppene i offentlig sektor. I dag har vi en garanti om at man skal få 66 % av sluttlønna i pensjon ved fylte 65 år, dersom man har 30 års opptjening. Denne må vi bevare, også for de svakeste som må gå av med AFP fra 62 år. Forsvinner dette, vil vi i lønnsoppgjøret nå ta fra noen av de mest utsatte yrkesgruppene våre muligheten til å gå av med en anstendig pensjon.
Men dette snakker Lerø og andre kommentatorer overraskende lite om.
