Som enkelte kanskje har fått med seg, er jeg en inbitt forkjemper for forskningens frihet og for akademias autonomi, som reagerer kraftfullt på alle angrep på nettopp denne. Et intervju med HiSTs avtroppende Høgskoledirektør, provoserte meg til følgende innlegg i Høgskoleavisa i dag 31/3 2008:
Den illojale omkampskulturen
Fra 80-tallets høyrebølge og med stor hjelp fra 90-tallets mer liberalistiske Arbeiderparti har tankesettet som kalles nyliberalismen rullet innover Norge. Det innebar en storstilt privatisering av offentlige virksomheter (Telenor, Statoil etc.), og innføring av styrings-modeller fra privat sektor i de offentlige virksomhetene som var igjen (New Public Management).
I tillegg fikk vi som kjent en storstilt deregulering av finansmarkedene, som nå har ført oss inn i en dyp økonomisk krise. Slik sett skulle en tro tankegodset fra nyliberalismen var ganske stein dødt, men likevel fortsetter altså NPM-reformer å snike seg inn i akademia – vi får håpe, for å dø.
Det er i dette lyset jeg mener vi må se de reformene som har rullet innover høgskoler og universiteter de siste årene, reformer som har svekket det interne demokratiet i sektoren og fratatt studenter og ansatte innflytelse, og som har møtt kraftig og bred motstand. Inntoget til eksterne styremedlemmer – gjerne fra næringslivet, som ikke er underlagt demokratiske valg, er et eksempel på en slik svekkelse. Det at rektor nå kan bli ansatt og ikke valgt er en annen.
Avtroppende høgskoledirektør A. E. Wedø antyder i et intervju i forrige nummer av Høgskoleavisa at de som kjemper for interndemokratiet i sektoren er bærere av en «omkampskultur» som hun deretter bruker som forklaring på interne problemer.
Hun påpeker også mangelen på «lojalitet» til beslutninger fra oven. Jeg vil kanskje heller påstå at det er en ledelse som presser igjennom udemokratiske strukturer på HiST (og NTNU for den del), etter at den politiske kampen foreløpig ble tapt, og valgt rektor fremdeles etter loven er hovedregelen for organisering av høyere utdanning, som bedriver «omkamp».
At Wedø, med sin bakgrunn som Høyrepolitiker, ser på det at en offentlig kunnskapsinstitusjon styres etter samme logikk som en hvilken som helst privateid pølsefabrikk, som den naturligste ting i verden, er kanskje ikke overraskende, men noen og enhver annen burde kanskje tenke seg om to ganger.
En kunnskapsinstitusjon som HiST, burde smykke seg med fri og åpen debatt. Uttalelsene fra Wedø peker i en retning hvor ansatte avkreves «lojalitet» (munnkurv?), slik vi bl.a. har sett i Australia, hvor akademikere som har ytret seg mot ledelsen har fått sparken. Er det slik vi vil ha det her også?
