I går var jeg på årsmøtet til Sør-Trøndelag Handel og Kontor, og holdt innledning sammen med en representant fra SV og en fra Ap. Jeg var spesielt bedt om å komme innpå temaer omkring endringer i uførepensjon, åpningstider i varehandelen, samt hvordan styrke offentlige tjenester, men jeg begynte med helt andre ting. Siden jeg hadde skrevet ganske utførlige notater i forkant, tenkte jeg jeg kunne benytte anledningen til å renskrive disse, og dele tankene også på Internett. Dette er altså sånn ca. det jeg sa (det ballet litt på seg et par steder når jeg renskrev, skal innrømme det).
Jeg ble bedt om å si noe om uførepensjon, om åpningstider og om styrking av offentlige tjenester. Jeg har derfor tenkt å sjokkere dere med å begynne å snakke om noe helt annet, nemlig litt om miljø, økonomi og samfunn. Jeg kommer jo fra Rødt, så jeg må få lov til å være litt mer ideologisk, og sette ting i sammenheng.
Vi står overfor kanskje den mest dramatiske utfordringa mennesket har sett i moderne tid: Muligheten for at vi kan klare å ødelegge livsgrunnlaget på denne planeten. Vi har ei klimakrise - og det er kanskje det mest alvorlige av alt. Samtidig har vel de fleste fått med seg at vi også har ei økonomisk krise (også har vi matkrise, krig og fattigdom og mye annet) - og som Gro Harlem Brundtland engang sa - Alt henger sammen med alt, og disse krisene henger - dessverre - sammen.
Klimakrisa drives av en stadig mer aggressiv kapitalisme. Investorer investerer for å få ut profitt, denne profitten må så reinvesteres, og det gir mer og mer kapital som må investeres i profittskapende (ikke nødvendigvis verdiskapende i noen fornuftig definisjon av "verdi") virksomhet. Dette jaget etter steder å investere i har skapt mange fantasifulle finansielle instrumenter - som dere sikkert har hørt om - det har bidratt til den finanskrisa vi nå er inne i.
Dersom økonomien skal fortsette å vokse uten å blåse opp bobler som er fullstendig ute av kontakt med realøkonomien - dvs. faktisk produserte varer og tjenester - må vi ha en vekst i produksjon og forbruk her i verden som langt overstiger det vi kan produsere bærekraftig.
Siden jeg har et helt kvarter tenkte jeg i den forbindelse å si litt om Erna Solberg. (Hun har kanskje nok å slite med om dagen, men det jeg kommenterer her gjelder i og for seg hele høyresida). Jeg har jo hørt på et par TV-debatter innimellom. Når Erna blir konfrontert med at forskjellene øker under en nyliberal kapitalistisk fri-flyt-økonomi - bruker hun å svare (på bergensk): "Det har ikkje så mye å si om forskjællane øker, så længe de fattigste også blir rikere". - Dvs. at kapitalismen skaper slik enorm vekst at "det drypper på både klokkeren og altergutten", og er det beste alternativet uansett om fordelinga blir dårlig.
Til det er det jo tre ting å si:
1. Det er feil - Tall fra IMF viser at den nederste kvintilen (femdelen) av utviklingslandene er blitt faktisk fattigere - i en periode med enorm økonomisk vekst (ref. Alan Freeman)
2. Økonomiske ulikheter er et problem i seg sjøl: Forskning viser at samfunn med stor økonomisk ulikhet sliter med mange sosiale problemer, og er mindre effektive, selv om den absolutte fattigdommen er liten (ref. Richard Wilkinson: Unhealthy Societies)
3. Selv uten punkt 1 og 2, bør det nå etterhvert bli åpenbart at planeten ikke tåler den veksten som er nødvendig for at det skal dryppe på klokkeren, all den tid presten samtidig skal belegges med gull.
Innenfor dagens økonomiske system må vi altså velge mellom økonomisk krise og fattigdom og klimakrise. (Dvs. - vi får jo alt sammen, samtidig, og forskjellene har økt både internasjonalt og nasjonalt - uansett hvem som har sittet med regjeringsmakt de siste 30 årene.) I tillegg er det verdt å få med seg at det norske oljefondet selv er en stor spekulant som har bidratt direkte til krisa gjennom å pumpe penger inn i en oppblåst finansøkonomi. Oljefondet har til og med lånt ut aksjer til shortsalg (Spekulasjon i fallende aksjekurser som forsterker kursfall).
Mange snakker om problemene, men ingen virker villige til å gjøre konkrete grep som snur på utviklinga. Forskjeller kan f.eks. utjevnes ved å endre skattereglene slik at de aller rikeste og de som bedriver skadelig spekulasjon betaler mer - innføre skatt på valutatransaksjoner, innføre skatt på børshandel, tette skattehull for AS-er, osv. Og ikke minst - med tanke på å miljøet, framtidige generasjoner og finansmarkedene - å la olja ligge!
Det vi trenger nå er altså å fordele ressursene i samfunnet på en helt annen måte, for å få bukt med miljøskadelig overforbruk samtidig som de som sliter mest kan få det bedre. - Og så må vi ta mer av verdiskapinga ut i fritid, og ikke ut i enda mer forbruk.
Der kommer vi bla. til åpningstidene i varehandelen - Å stoppe 24-timerssamfunnet er viktig for for arbeidsfolk , men også hele samfunnet - og altså ikke minst for miljøet.
Rødt støtter selvsagt det forslaget til forskrift til Lov om helgedagsfreden som bl.a. Handel og Kontor jobber for (90% av omsetningen skal være blomster, planter og andre levende hageartikler for at butikken skal kunne ha søndagsåpent.)
Rødt anmeldte også Plantasjen og Maxbo for brudd på denne loven i juni, men saken ble henlagt selv om det var et klart lovbrudd.
Mitt utgangspunkt for å støtte strenge arbeidstidsbestemmelser, og søndagsfri er ikke at jeg er spesielt religiøs, men jeg mener at folk trenger å ha fri! Sammen! Man må kunne jobbe i varehandelen og ha et familieliv, venner osv. Jeg har i og for seg stor forståelse for at folk ønsker å kunne handle døgnet rundt, men vi lever i 2009, og har jo kommet såpass langt i den teknologiske utviklinga at det ikke burde være noe problem. Det står sjokoladeautomater og brusautomater overalt - det skal ikke så mye til å lage en "melk, brød, nugatti og grandiosa"-automat (Og da har man vel det man trenger i løpet av helga?).
Rødt arbeider for at ansatte i varehandelen må omfattes av arbeidsmiljølovens begrensninger av arbeid i helger og på høytidsdager. Det vil i dag si at butikkene må stenge klokka 21 på hverdager og 18 på lørdager.
Når åpningstidsloven ble avviklet i 2003 argumenterte enkelte med at "markedet stabiliserer seg på klokka 21", det skjedde ikke. Nå har svært mange butikker oppe fra 0700-2300. Det triste er at ingen tjener på det. Butikkene tjener ikke på det, men slåss om markedsandeler og er slik sett tvunget til å ha oppe likevel. Denne konkurransen tar livet av de små aktørene i markedet, og fører oss enda nærmere situasjonen vi nå har med bare 4 store aktører i markedet, og flere av disse sliter i dag.
Rødt har også fremmet en uttalelse om åpningstidene dette i finans- og næringskomiteen i Trondheim. Bare Frp stemte imot.
Så vil jeg si litt om uførepensjonen. Denne blir ekstra viktig nå som pensjonsreformen har overført milliarder av kroner fra de med dårlig helse og lav lønn til de med god helse og høy lønn bl.a. gjennom lengre opptjeningstid, og en AFP som nå er et livslangt påslag. Rødt har jo som eneste parti gått mot pensjonsreformen, og tall fra SSB har også vist at den er unødvendig.
- Ideologien bak reformen - den såkalte "arbeidslinja" - at man skal straffes enda hardere økonomisk enn med dagens system om man går av tidlig med pensjon - er et menneskesyn Rødt ikke kan stille seg bak. - Vi ser også at det gjelder andre regler for topplederen her i landet - både i offentlig og privateide virksomheter - dersom de skal yte sitt beste må de ha gode bonusprogrammer, mens vanlige folk må trues med livsvarige pensjonskutt for å tyne ut den siste arbeidskraftreserven når du er godt oppi 60-åra. Gulerot til noen, pisk til andre. Jeg har et menneskesyn som tilsier at folk flest faktisk ønsker å jobbe, og mener nøkkelen for å få fler eldre i arbeid dersom man ønsker det, er å gjøre arbeidslivet bedre, slik at det er noe folk vil ønske av fri vilje.
At arbeidslivet ikke er slik i dag, ser vi enkelt av at halvparten av arbeidsfolk i dag forlater arbeidslivet, nettopp som uføre, og over halvparten av disse der kvinner: Dessverre er det slik at selv om uførepensjon kanskje er noe av det aller viktigste for de svakeste i dagens samfunn, er det også her vi får kanskje den største innsparingsdelen i pensjonsreformen.
Det er fire viktige punkter å slåss mot i forslaget som nå er framlagt til ny uførepensjon:
1) Uførepensjonen går fra å være pensjon til stønad. En ting er at det blir vanskeligere å få varig uførepensjon, og at flere antagelig vil bli kasteballer i systemet i lengre tid. Det verste rent konkret er likevel at uføre nå ikke lenger skal skattes som pensjonister, men som lønnstagere. De mister dermed skattebegrensningsregelen, og selv om de som kommer aller verst ut (minstepensjonister og unge uføre) vil få dette kompensert noe, går det hardt utover de som har det "nest verst".
2) Det legges opp til å fjerne behovsprøvd barnetillegg for unge uføre. Dette vil innebære et nettotap på 21000 per år per barn, og være et hardt angrep på kanskje noen av de aller svakeste - barna til uføre med dårlig råd. Dersom man linker dette opp til alt pratet om fattigdomsbekjempelse, og hvordan man skal prøve å unngå at barna blir rammet av fattigdom, er dette et hån.
3) Det planlegges at også uføre skal bli utsatt for levealdersjustering (dvs. at pensjonen din går ned etter hvert som den gjennomsnittlige levealderen øker) når de går over til å bli alderspensjonister. Dette er fullstendig ulogisk om man skal tro den retorikken pensjonsreformistene (alle på Stortinget) har lagt til grunn, nemlig at folk skal kompensere for dette ved å jobbe litt lenger. Problemet uføre har, er jo nettopp at de er uføre, og selvsagt ikke kan jobbe etter 67 år når de ikke kunne det før.
4) Til sist blir det en kamp om når uføre skal gå over på alderspensjon. Skal det være ved 66 eller 62 år? Når som besteårsregelen (de 20 beste årene i arbeidslivet teller) er fjernet, er det svært viktig å få med seg så mange opptjeningsår som mulig. For at uføre skal kunne få en verdig pensjon er det viktig å slåss for at disse skal få med seg årene mellom 62 og 67 i opptjening til pensjonstilværelsen.
Til slutt kan man jo si at konsekvensen av pensjonsreformen, inkludert dette siste framstøtet mot uførepensjonen, i realiteten er en storstilt privatisering. Stadig fler vil lokkes og lures til dyre forsikringsordninger når man ikke lenger kan stole på et godt og trygt offentlig tilbud. Støtten til velferdssystemet kan også falle dersom de med best råd begynner å kjøpe seg ut.
Så til kommuneøkonomien. Et annet viktig grep for et mer rettferdig samfunn er å rette opp den skjevheten som har utvikla seg mellom privat og offentlig forbruk. Kommunene er den viktigste velferdsprodusenten i Norge, og fra 1992 til 2005 sank kommunenes inntekter fra 14 % av BNP til 11 %. (ref. Folkvord) Kommunene har stadig vekk de siste tiårene sakket ut i forhold til det private forbruket, og det var jo en av de tingene den sittende regjeringa gikk til valg på å fikse opp i.
Og rett skal være rett - kommunene fikk mer penger i 2006 - såpass skryt skal regjeringa få. Den forpliktende opptrappingsplanen som ble lovet har vi derimot sett lite til. Allerede i 2007 gikk overføringene tilbake igjen, dersom man korrigerer for oppgaveendringer kommunene har fått (og det bør man jo, om det er finansieringa av velferden man interesserer seg for). (ref. Folkvord) Vi ser vel rundt oss i dag også at kommuneøkonomien ikke akkurat er så god som vi skulle ønske - her i Trondheim ser vi også dessverre at det i stor grad er de svakeste kuttene går ut over.
Rødt har i sitt arbeidsprogram at vi ønsker en kraftig økning i overføringen av frie midler til kommunene. Nå som det er full økonomisk krise finnes det ikke lenger noen unnskyldning, heller ikke innenfor dette økonomiske systemet, til ikke å kjøre penger inn i kommunene, slik at vi kan få "vann i husan" og lys i svømmebassengene, eller hva det nå var regjeringa har lovet. (Det var vel omvendt - "vann i svømmebassengene" og "lys i husan").
Til slutt har jeg lyst til å si litt om økonomi. Vi i Rødt blir jo ofte beskyldt for å være økonomisk uansvarlige, men jeg vil påstå at vi sitter på noen av de beste økonomene i norsk partiflora. Når tegnene på en stor krise begynte å bli svært tydelige i januar 2008, sendte Torstein Dahle et brev til finansministeren hvor han oppfordret regjeringa til å selge aksjeandelen av oljefondet slik at ikke verdiene skulle forsvinne i hasardspillet på verdens børser.
Det ville ikke finansministeren. Regjeringa hadde da nettopp tvert imot øket aksjeandelen i oljefondet fra 40 til 60%, og Kristin Halvorsen pekte på hvordan aksjekursene hadde utviklet seg de siste hundre årene med vekst på tross av enkelte kriser og spådde en lignende utvikling også i framtida. Nå har flere (ellers rimelig blå) finansakrobater gått ut og sagt hvor lite gjennomtenkt et slikt argument er. (Økonomien i dag er selvsagt en helt annen enn den i 1909, og ingen kan dermed si at utviklinga framover kommer til å bli lik det den har vært ved å peke bakover. Det er en grov logisk feilslutning. Forøvrig trenger man ikke mye mattekunnskaper for å skjønne at årlig prosentvis vekst (eksponensiell vekst), ikke fungerer i lengden på en planet med begrensede ressurser.) Så sosialistisk er altså lederen for SV - ja, ja.
Uavhengig av dette hadde man selvsagt kunnet trekke pengene ut av aksjemarkedet når man så en krise komme, og hadde regjeringa gjort som Rødt anbefalte, hadde ikke oljefondet tapt 633 milliarder kroner i 2008, og heller ikke X antall milliarder i 2009. Hadde Rødts økonomiske politikk styrt, hadde vi altså hatt nesten et helt statsbudsjett mer å rutte med enn det vi nå har. Det vil jeg gjerne dere skal ha i minnet neste gang noen beskylder Rødt for å være økonomisk uansvarlige. De uansvarlige er de som spiller bort pengene våre på børsen, ikke Rødt som vil bruke dem for å oppfylle folks velferdsbehov.
