For å komme oss til England tok vi toget som går fra Brüssel til London. Fra sentrum til sentrum på to timer er det ingen fly som kan konkurrere med, og i et miljøperspektiv kan vi kanskje håpe på at det er framtida.
I England besøkte vi altså Norwich, siden Sør-Trøndelag har en vennskapsavtale med Norfolk County, og Sør-Trøndelag hvert år sender en del videregåendeelever over til Norfolk for å ta andreåret på studieforberedende (tidligere allmennfag og enda tidligere gymnaset) i utlandet.
Det var selvsagt interessant å se på engelske skoler. Fram til elevene er 16 er skoleuniform tingen, og det er et helt annet nivå på disiplinen. Likevel sliter engelskmennene med akkurat de samme problemene som oss med stort frafall og varierende resultater. I og for seg burde det engelske skolesystemet være nok en spiker i kista på de som tror at "ro, orden og disiplin"-kampanjer er en slags kvikk-fiks på problemene i norsk skole.
Personlig syntes jeg det engelske skolesystemet ble litt for mye av det gode. Elever som ble satt på gangen og måtte stå betuttet til rette med skjelvende stemme for rektor som kom med oss på omvisning. Litt småfascistisk rett og slett. Om jeg tenker tilbake på egen skoletid, var det i alle fall ikke akkurat slikt som fremmet trivsel – og selv om heller ikke trivsel er noen kvikk-fiks (norsk skole lykkes bra med det), er det i det minste en motivasjonsfaktor for å komme seg på skolen.
Det engelske rektorer og skoleledere derimot har til felles med norske, er at de har en usvikelig tro på at de selv er på rett spor, og har lyktes svært godt i å møte utfordringene når det gjelder opplæring. Selv om de åpenbart ofte er på forskjellige spor.
Uansett gir slike innsyn perspektiv og et grunnlag for å tenke mer på opplæring i et videre perspektiv, og det er vel aldri en dum ting.
