TIL HØYRE: Om ikke alltid politisk. Om man ikke er enig med George Monbiot i ett og alt, er det morsomt å se ham hamle opp med klimafornektere, og amerikanske kristenfundamentalister.
Interessant var det også å møte engelske politikere, og få deres perspektiv på ting. I mer uformelle samtaler fikk jeg et rimelig godt inntrykk av at det bilde jeg har sittet med av britisk politikk de siste årene, samsvarte med det britene satt med sjøl.
De konservative beklaget seg over at Labour hadde stjålet politikken deres, og at det på det ideologiske området omtrent var umulig å se forskjell. Slik sett var politikken redusert til debatt om en rekke enkeltsaker, noe som igjen i liten grad bidrar til å engasjere folk. Labour-representanter var generelt enige, og uttrykte stor grad av misnøye med Blair-epoken. Inntrykket mitt er at grunnplanet i partiet hadde null og niks til overs for politikken til Blair, men var tvunget til å holde ut med ham på grunn av hans sjarm og appell, som tiltrakk seg mange velgere. Politikerne ga også mye av skylden for manglende politisk interesse i befolkningen på denne utviskingen av politiske skiller.
I tillegg har vi selvsagt systemet med valg fra enkeltmannskretser, som gjør at det største partiet "får alt". Dette gir få store partier, som i USA, og systemet er likedan på lavere nivå som det er på høyere. I forhold til Norfolk betød det at at "fylkestinget" (County Council) var dominert av de store partiene. Som et ruralt og tradisjonelt konservativt område var det da Toryene som dominerte, med Labour som nest største gruppe, og en gruppe fra liberaldemokratene. De hadde også to representanter fra de Grønne der, men for å bli regnet som en gruppe må man være minst 9 representanter i Norfolk.
En artig opplevelse var det å snakke med "fylkesministeren" (de har parlamentarisme på county-nivået i England) Rosalie Monbiot. Hun er en reflektert, men svært klassisk konservativ eldre britisk dame. Siden vi var på et par skolebesøk sammen, og også satt ved siden av hverandre på den offisielle middagen fikk jeg snakket en god del med henne. Det viste seg at hun var moren til ingen andre enn den kjente aktivisten (og Klassekampen-skribenten) George Monbiot. Søsteren til George var visstnok liberaldemokrat, så de hadde fått en god politisk spredning i den familien.
Siden dette jo var et morsomt lite sammentreff, passet jeg på å plukke med meg Georges siste bok også "Bring on the Apocalypse", på Heathrow på tur hjem. Det var en samling av artikler over forskjellige temaer tidligere trykt i spalten hans i The Guardian (og sikkert noe i KK også). Så langt har jeg kommet meg gjennom den første av 6 deler, og kan anbefale den. Han er en poengtert og morsom skribent, og å lese bloggen hans gir også en god mulighet til å sette seg ytterligere inn i både britisk politikk og globale spørsmål.
