I dag (13/3-09) har jeg en kronikk i Klassekampen sammen med Rødts andrekandidat i Oslo, Elin Volder Rutle. Det er mulig dere kjenner igjen noe av argumentasjonen herfra.
Siden Rødt gikk ut med kampanjen filesharer.org, har debatten gått høyt om fildeling. Det er mange påstander som slenges ut i debatten og ulike spørsmål blandes sammen på en måte som skaper lite annet enn forvirring. Den teknologiske kompetansen blant debattantene er også høyst varierende. La oss forsøke å rydde opp.
Bør The Pirate Bay (TPB) dømmes? TPB deler ikke ut en eneste ulovlig fil. TPB er derimot er verktøy som gjør det mulig for brukerne å finne torrent-filer, som inneholder informasjon om hvor de kan finne både lovlig og ulovlig innhold. (Mange tilbydere av lovlig materiell – bl.a. det store nettbiblioteket Gutenberg.org bruker torrent-teknologi til å spre sine produkter). Den mest brukte torrent-klienten uTorrent har nylig lagt til Google-torrentsøk på sine nettsider. Dersom vi gjør leverandører ansvarlige for hva brukerne bruker verktøyene deres til, er vi inne på en kurs som kan effektivt drepe det mangfoldige kreative verktøyet internett har blitt. En lovtolkning som forbyr TPB, og tillater Google, vil man kanskje kunne stable på beina, men den vil bli ganske ad hoc. Det er heller ikke så interessant. Saken handler ikke om hvorvidt fildeling er lovlig, men om det burde være det.
Er det mulig å stoppe fildelingen? Skulle man lykkes med å stenge TPB vil det samme skje som når man stengte Napster: fildelingen vil flytte seg over på andre plattformer, og annen teknologi, og fortsette å øke i omfang.
Den eneste måten å effektivt hindre fildeling på er ved å detaljovervåke absolutt all datatrafikk. Det eneste landet som er i nærheten av det samme, er Kina. Er det dét Bjørgulv Braanen og andre fildelingsmotstandere ønsker seg? Neppe. Om vi ikke ønsker oss det, er det kanskje en bedre strategi å prøve å finne oss måter å leve med fildeling på, enn å prøve oss på en repetisjon av Ludittene (som ødela vevmaskiner under den industrielle revolusjon).
Er det ønskelig å stoppe fildeling? Intellektuelle opphavsrettigheter fikk fotfeste da man begynte å distribuere kultur gjennom salg av fysiske enkelteksemplarer (bøker, plater etc.), og det var en enkel og logisk ordning for å sørge for at opphavspersonen fikk sin del av kaka. Nå går vi inn i en tid da salget av fysiske enkelteksemplarer er over. I den digitale verden flyter informasjonen kontinuerlig i alle retninger. Når den teknologiske basisen for en økonomi endrer seg, må også økonomien endre seg. Vi i Rødt ønsker oss fortsatt systemer for opphavsrett der man anerkjenner at opphavspersonen må få betalt for sitt arbeid. I dag er det regler for copyright som dominerer, og som i liten grad gir opphavspersonen inntekter fra åndsverkene.
I dag har mye distribusjon og kopiering en kostnad lik null fordi brukerne selv tar seg av det. Da er det ekstremt lite samfunnsøkonomisk å fortsatt insistere på å ta betalt for enkelteksemplarer. Den eneste konsekvensen av det vil være å begrense tilgangen på informasjon for en rekke mennesker.
Dette kan også overføres til andre felt. Copyright og intellektuelle rettigheter er mye mer problematiske på patentområdet, hvor medisinpatenter dreper tusenvis av mennesker i Afrika, store selskaper er i ferd med å skaffe seg rettigheter til arvestoffet vårt, og programvarepatenter setter hele den teknologiske utviklinga i fare for å bli underlagt store private monopoler og truster. Hvorfor dette maset om film og musikk, hvor det tross alt finnes grunner til å beholde intellektuelle rettigheter? Poenget er at vi nå engang har kommet dit at det er teknologisk mulig å dele film og musikk fritt, og at åndsverksloven er en menneskeskapt lov, som det er naturlig å endre når den teknologiske basisen for loven endrer seg.
Det merkeligste med debatten i Klassekampen, er at man har begynt å diskutere lærebøker i denne sammenhengen. Alle er enige i er at lærebøker er noe det offentlige bør betale for, og som elevene i skolen bør få gratis. Lærebøker vil slik sett være det informasjonsområde som kanskje i minst grad berøres av den teknologiske revolusjonen vi nå gjennomgår.
Musikk- og filmbransjen blir derimot berørt, selv om de fleste inntjeningsmetodene kulturprodusenter har i dag, fremdeles vil være der i framtida. Folk slutter ikke å gå på konserter eller kjøpe t-skjorter fra favorittbandet sitt fordi musikken deres er tilgjengelig på internett. Konserter, kino, teater osv. vil eksistere i overskuelig framtid, men det er godt mulig at informasjonsprodusenter bør kompenseres utover dette.
Penger til et slikt formål kan hentes inn på mange måter. Det digitale verdensbiblioteket kan selvsagt finansieres som andre bibliotek – via skatteseddelen. Om man ønsker å koble betalingen mer direkte til bruken, er det også mange muligheter. Man kan lage en avgift på lagringsmedia, slik det i sin tid ble gjort med kassetter. Man kan også avgiftsbelegge bredbånd, og man kan legge et tillegg i prisen på alt pc- og audiovisuelt utstyr (en varekategori som er blitt stadig billigere og som byttes ut stadig oftere – en prisøkning her ville antagelig vært miljøvennlig også). Tilsvarende er det også mange måter pengene kan fordeles på. Noen muligheter er stipender, kunsterlønn og offentlige innkjøpsordninger som styres både av antall nedlastninger og brukeranmeldelser av verkene. Et avgjørende poeng blir å minske statens direkte innflytelse i kulturproduksjonen til tross for at finansieringen skal være offentlig.
Det klart vi kan gjøre kultur fritt tilgjengelig for alle og kompensere kulturprodusentene over skatteseddelen. Spørsmålet er bare hvordan vi skal gjøre det. Rødt har ikke en fiks ferdig løsning for hvordan et slikt system skal se ut. Men vi er visjonære nok til å se at løsningene finnes dersom det finnes politisk vilje til å innføre dem. Det er denne debatten kunstnere og musikere burde gå inn i, og det er her de burde stille krav. Å fortsette å gå etter et kart som ikke lenger stemmer med terrenget fører sjelden til annet enn at man risikerer å gå utfor et stup. Vi håper at man fremover skal bruke mer krefter på konstruktive politiske prosesser for å finne gode løsninger for framtida, og mindre krefter på håpløse rettsprosesser.
