I lys av en ny doktorgradsavhandling, har debatten omkring Dag Solstads forfatterskap nok en gang dukket opp i offenligheten (eller i det minste på forsida av Morrabladet, med litt oppfølging i Klassekampen, så strengt tatt er det vel bare i åndselitens hovedorganer).
Inger Østenstads avhandling "Hvorfor så stor", gjorde at flere av Solstads gamle nemesiser fikk blod på tann, og gikk ut med påstander om at Solstads forfatterskap var "snakket opp" av en haug med ryggløse anmeldere og etterplaprere. Nå viser det seg i ettertid at Østenstad selv ikke støtter en slik fortolkning i det hele tatt.
Jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive en liten sak om denne debatten for en uke siden, da den startet, men tiden strakk ikke til. Det ble for mye møter og politikk til å skrive lengre litteraturartikler. Når det er sagt, føler jeg at jeg kan påberope meg en viss kjennskap til Solstads forfatterskap, da jeg har lest de aller fleste av bøkene hans. Jeg har riktignok ikke lest "Irr! Grønt!", og heller ikke "Georg, sit du godt?", men jeg har lest alle de andre romanene, og også skuespillet "Kamerat Stalin, eller familien Nordby" og festskriftet til Solstad på 30-årsdagen (se bilde).
Nåvel – nok selvskryt om Solstad-lesning. Det sier seg kanskje selv at jeg neppe ville lest såpass mye av en forfatters forfatterskap om jeg ikke mente forfatterskapet var svært lesverdig – ja til og med godt. Når jeg i tillegg avslører at det sannsynligvis ikke finnes noen annen forfatter jeg har lest så mange bøker av (om man ser bort fra Franklin W. Dixon og andre barndomssynder, og et par ungdomssynder som Ian Fleming og Warren Murphy og Richard Sapir), og ihvertfall ikke så stor prosentandel av bøkene til, sier det seg vel kanskje også selv at jeg i det minste ikke har funnet noe annet forfatterskap like lesverdig.
Er jeg så en av Solstads kjipe og kjedelige heiagjeng? Kanskje. Men det at Solstad er den forfatteren jeg har mest sansen for (jeg har forøvrig også litt sansen for Gabriel Garcia Marquez og Fjodor Dostojevskij (og kanskje litt mindre, men fortsatt ganske stor sans for Kjartan Fløgstad og Leo Tolstoj, uten sammenligning forøvrig), men jeg har altså ikke lest like mye av disse, som jeg har av Solstad), betyr selvsagt ikke at jeg synes alt Solstad skriver er vanvittig interessant.
Jeg ser jo at Solstad behersker språket, og kan å formulere seg. Ofte kan det gjøre at et tema, eller en historie jeg i utgangspunktet ikke ville finne spesielt interessant løfter seg, men jeg er altså ikke så mye filolog at det holder i seg selv. Slik sett må jeg innrømme at den første delen av Solstads "16.07.41", hvor han vandrer rundt i Berlins gater var ganske kjedelig. Den gikk sakte, og jeg slet meg igjennom sidene med et håp om at det skulle bedre seg, noe det da også gjorde. Litt den samme opplevelsen hadde jeg med Kjartan Fløgstads reiseskildring "Sudamericana". Bra språk, og deler av boka satt godt, men alt for mye av innholdet var rett og slett ikke interessant nok. Noe det samme kan jeg kanskje si om Solstads fotball-essayer, men jeg har ikke lest så mange av disse at jeg har statistisk grunnlag.
Når det er sagt er ikke dette egentlig til forkleinelse for forfatteren. Som en nynorskfyr sa en gang: Alle kan ikke få laks! Jeg kan ikke forvente meg å finne alt en annen person skriver interessant – i det minste ikke om denne personen skulle tillate seg å skrive om forskjellige ting. Slik sett lander jeg nok likevel på at Solstad er den største forfatteren dette landet har fostret i nyere tid. Kulturskiller gjør det naturlig nok vanskelig for meg å bedømme forfattere fra før 1940 på noe som helst sammenlignbart grunnlag. Man kan ikke forvente at jeg skal like forfattere som skriver i og for en annen tid, like godt som en som skriver for min tid, om de ellers er like gode.
Så – Solstad er best – det er greit å få det slått fast, og det virker det som sagt som Østenstad er enig i også. Men hva så med disse etterplaprerne og anmelderne?
I denne debatten, virker det som enkelte har gått i den velkjente "enten-eller"-fella. Det er selvsagt ingen motsetning mellom at Dag Solstad er landets beste forfatter, og at han til tider behandles med en ukritisk respekt (noe som strengt tatt ikke er spesielt respektfullt – han fortjener å bli tatt på alvor), både av anmeldere og andre kulturfolk.
Når man ser på utviklingen i dagspressen de senere årene, hvor avisene konkurrerer i å komme med anmeldelser av nye bøker så tidlig som mulig, sier det seg nesten selv at en anmelder ikke har lang til på seg på å lese ei bok, og å skrive en anmeldelse. Derav følger selvsagt igjen (som på andre områder) at man har lett for å hive seg på de trendene og standpunktene som man forventer å finne annetstedts, for dermed å unngå å bli angrepet for åpenbart hastverksarbeid. Når en forfatter først har begynt å komme i den posisjonen Solstad har, blir det dermed en slags sjølforsterkende effekt som gjør at svært få tør å gå ut med spesielt hard kritikk. - Man er rett og slett redd for at det er noe grunnleggende man sjøl ikke har skjønt i farta, og man vet det finnes nok av penneknekter klare til å forsvare Solstad uansett.
Dermed er kanskje årsaksforklaringen rett og slett at den kjente "Ettpartipressa" vi har i Norge, har spredd seg også til kulturbilagene.
Så sannheten om Dag Solstad er dermed forbilledlig enkel: Solstad er Norges største forfatter. De som mener noe annet er stort sett surmaga misunnelige og middelmådige forfattere (uten å nevne navn...). I tillegg har vi en usunn konsensuskultur i norsk offentlighet som setter stramme rammer rundt hva man kan, og ikke kan si og fortsatt holde seg innenfor det gode selskap. (Til den siste setningen: Jeg snakker nå i en Gramsci/Chomsky-tradisjon, og må ikke tas til inntekt for de påstandene som kommer fra rabiate rasister i avisenes kommentarfelt om alle de fæle "sosialistene" som styrer media. - Det er selvsagt den kapitalistiske økonomien som styrer media. Vær ikke naive.)*
Til slutt: Jeg vil spesielt anbefale 25. Septemberplassen, Roman 1987, Ellevte roman, bok atten og Armand V. Bare for å ha nevnt det også liksom.
FOTNOTE:
* Det siste poenget fra denne debatten, nevner jeg bare i en fotnote - sånn for moro skyld. Det handler om hvorvidt Solstad selv har "iscenesatt" sin egen rolle som utinærmelig eksentrisk forfatter, med det til hensikt å bli så uangripelig stor, som han visstnok har blitt. JEg må vel si at den slagt psykologisering og forsøk på å grave seg inn i andres hjerner er vanskelig å forholde seg til. Det er vel med Solstad som med alle andre - Vi er oss selv, men har selvsagt også mulighet til å gjøre valg med livene våre som forandrer på den vi er. Det blir ikke verken mer eller mindre autentisk av det, tenker nå jeg.
Til slutt: Et par lenker fra Norsk rikskringkasting:
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.6486086
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.6487064
