Noen synes å mene at det borgerlige demokratiet er bare et maskespill og rommet som revolusjonære har å spille på i et borgerlig samfunn er bestemt av hvor god kontroll herskerklassen har over samfunnet. Herav følger tanken om mikropartiet som vokser seg stor lynraskt i det øyeblikket samfunnet av en eller annen grunn kommer over i en "revolusjonær situasjon", og derfra overtaler folket til å kaste alt det gamle på skraphaugen og lage noe nytt.
Dette mener jeg er fullstendig feil. Tvert i mot, vi må innse at kapitalismen er et særdeles tosidig fenomen med et historisk stort spillerom for overskridende kritikk. Friheten vi har under borgerlige demokratier er hinsides de frihetene tidligere samfunnsformer tillot, og de rettighetene vi har tilkjempet oss som borgere er ikke illusoriske eller et skuespill, men en del av hele samfunnets egen-identitet og hegemoniske ideologi.
Ja, når kapitalismen blir trua, vokser de strøminger som ikke identifiserer seg med slike friheter, og vi kan få autoritarisme, slik vi har sett så mange ganger før, men vi må også se at dette ikke er noen automatikk; politisk overbevisning skiftes ikke ut som undertøy etter behov (med mindre man heter Paul Chaffey).
Av dette følger at veien til sosialisme ikke er avhengig av en mytisk "revolusjonær situasjon" som slår ned som lyn fram himmelen og skaper akkurat den grobunn for sosialisme som trengs. Vi trenger ikke å være dommedagsprofeter og ha en teori om at kapitalisme må bryte sammen så grundig at folk sulter og lider nød for det blir revolusjon. Tvert i mot, vi kan og må overbevise folket om at sosialisme er riktig mens det borgerlige demokratiet fremdeles består.
Hvis vi ser på tidligere sammenbrudd i det borgerlige demokratiet og kapitalismen, så er det ingenting som tyder at dette peker hen mot et mer frihetlig samfunn; tvert i mot er folks naturlige reaksjon et rop etter styring og ledelse fra de som tradisjonelt alltid kan garantere dette - det militære. Sjansen for at et mikroparti kan overtale et helt folk til ikke å følge det militære sporet, men heller dette partiet, er rimelig minimal.
Det er ikke slik at sult og nød fører til revolusjon. Sult og nød fører nesten alltid til apati og fullstendig oppløsning av samfunnet. Det er en myte at revolusjoner kommer når ting er så ille at de styrte ikke lengre klarer å fortsette som før - så lenge vi ikke ser noen utvei kan vi finne oss i det meste. Radikale oppsving og revolusjoner tidligere har ikke kommet i nedgangstider hvor pessismens brer om seg, men i oppgangstider når optimismen skyter til værs. Sosialismen er ikke et kriseprosjekt, men et prosjekt som baserer seg på et en fundamental optimisme i synet på samfunnet og mennesket. Dette stemmer med at vi fikk radikalisme i '68, og nedtur etter krisa på 1970-tallet. Russland var i enorm økonomisk vekst før revolusjonene på begynnelse av forrige århundre. Osv..
Et syn på det borgerlige demokratiet som et skuespill og politikk som "bare overbygning" vil gjøre det umulig for RV å bli noe annet enn et ubetydelig parti i all forutsigbar framtid. Det ligger faktisk en god del makt på Stortinget, i kommunestyrer og (ikke så veldig mye) på fylkesting. Dette er ikke bare plattformer for agitasjon, men en mulighet til å føre en mer sosialistisk politikk. Sosialisme i Norge må komme gjennom en kamp som foregår samtidig 'i parlament' og 'på gata'. Oppgaven til et parti som vårt må jo være nettopp å forene de gode kampene som alltid uansett vil foregå utenfor de folkevalgte organene og kampen for politisk innflytelse. Her er FrP mye flinkere enn oss.
Revolusjonære må slutte den evige "opposisjonismen", hvor det å være små og i evig opposisjon på noen måte er et gode. Mener vi noe med det vi står for så må vi si klart at vi ønsker å komme i regjering. Om ikke sammen med noen, så ivertfall alene! Jeg skjønner ikke hvorfor Stortinget ikke kan være øverste organ i et sosialistisk Norge. Klart det er noen lover og regler som må bort, og kanskje en ikke kan følge spillereglene' for å gjøre dette helt ut, men hvorfor avvise de institusjonene med folkelig legitimitet som faktisk eksisterer?
Så hva mener jeg med en sosialistisk 'revolusjon'? Det betyr kort og godt at et flertall i folket er overbeviste sosialister og ønsker å innføre sosialisme, på den ene eller andre måten. Aller helst med helt fredelig midler, gjennom eksisterende institusjoner så langt det lar seg gjøre. En overgang til sosialisme vil være en samfunnsomveltning verd navnet revolusjon, men hva vi kaller det er egentlig mindre viktig; poenget er å få overbevist folk om innholdet i politikken.
