Saken om fylkeskommunalt oppkjøp av Team Trafikk i Trondheim viser svært tydelig det problematiske med å organisere offentlig eide virksomheter som AS. Når Nettbuss-styret nå snur og nekter å selge er det faktisk et demokratisk problem.
Når et rødgrønt fylkesting motarbeides på denne måten av styret i et selskap eid av en rødgrønt styrt stat, kommer AS-eierskapsformen i veien for demokratiske vedtak.
En slik oppførsel hvor styret aktivt motarbeider interessene til eieren, hadde ikke blitt akseptert i noe privat selskap, og dette bør Arbeiderpartiet og SV i regjering nå ta konsekvensene av, ved å innkalle til en ekstraordinær generalforsamling, og sparke det nåværende Nettbuss-styret. Regjeringa har varslet en mer aktiv eierskapspolitikk. Nå må de vise den i praksis.
Fylkesordfører Tore O. Sandvik opptrer for øvrig uryddig når han nå forskutterer et fullt anbud i Trondheim. Vi har fått en uavhengig gjennomgang av TTs økonomi, som viser at det vil være lite eller ingenting å spare på anbud. Dersom Sør-Trøndelag nå heller ikke får kjøpt TT, og dermed ikke får den ”regulatoren” som Sandvik ivrig har propagandert for, bør det framstå ganske tydelig at risikoen ved en anbudsprosess vil være betraktelig større enn de potensielle innsparingene.
De nyhetene vi nå får, gjør det bare enda tydeligere at anbudsprosessen bør legges død – å gå inn for fullt anbud nå er fullstendig uansvarlig.
Se også:
– Dolket i ryggen av Nettbuss: http://venstresida.net/?q=node/727
og
Skattelister, åpenhet og demokrati: http://venstresida.net/?q=node/728
Et tilbakeblikk på prosessen og debatten i fylkestinget:
HARDTSLÅENDE: Noen utdrag fra debatten. Rødt sparker i mange retninger fra fylkestingets talerstol.
Jeg ønsker meg et fylkeskommunalt eid og drevet busselskap, som ikke er organisert som et AS, men som styres direkte av fylkeskommunen. Da kan folkevalgte ha handa på rattet – bokstavelig talt også – om de ønsker det – og har bussertifikat – og styre busstilbudet direkte, i samarbeid med alle de ansatte som faktisk ikke ønsker noe annet enn de fleste av oss: å gjøre en god jobb, under ryddige og forutsigbare arbeidsforhold.
Fylkestingets vedtak om å kjøpe tilbake 80% av TT var et lite skritt i den retningen, og gav et godt utgangspunkt for å slåss videre for alle som vil ha en god og trygg kollektivtrafikk i Trondheim.
- Så mye om tilbakekjøpet. - Det var jo den positive delen av saken i Fylkestinget – det har vært mye rot fram og tilbake i denne prosessen som jeg kunne sagt mye om, men det kan jeg la ligge.
Dessverre insisterte et flertall fremdeles på anbud. Nå har vi fått en uavhengig gjennomgang av TTs økonomi, og jeg mener den viser svært tydelig at det vil være lite eller ingenting å spare på en anbudsprosess. Da er det på tide å legge anbudsballen død. Når man påstår at man skal spare på anbud, uten at det går ut over de ansatte, er det tydeligvis noen som tror at prisen på busser og drivstoff synker på mystisk vis, bare man setter ut trafikken på anbud, og at det dukker opp millioner fra ingensteds. Det er de samme folkene som tror på en nyliberal markedsøkonomi i evig vekst. Det er de samme folkene som nå har skapt ei global matkrise, ei global miljøkrise, og ei global økonomisk krise. Hvor mange kriser trenger vi for å innse at disse tankene må legges døde?
Den eneste måten å få store innsparinger på gjennom anbud er enten ved å rasere lønns- og arbeidsforhold for de ansatte, eller dersom noen store internasjonale aktører som for eksempel Connex leverer inn underbud for å prøve å komme i en situasjon med privat monopol over tid. Kommer vi dit har fylkeskommunen virkelig skutt seg selv i foten, og prisene kommer etter hvert til å havne på et nivå som ligger skyhøyt over det vi ser i dag. Hadde vi hatt et annet politisk flertall her i fylket, kunne det fort blitt resultatet.
Arbeiderpartiet mente å bruke TT som en form for "regulator" for å sikre at vi unngikk nettopp en slik situasjon med privat monopol. Nå som vi både vet at det ikke lenger er mulig, og at det ike er noe å spare på det, er det på tide å legge anbudsballen død. Det er lite annet enn prestisje som nå tvinger Arbeiderpartiet til å fortsette å ri denne døde anbudshesten.
Til slutt vil jeg komme med en liten kommentar til Senterpartiet, som i siste liten snudde, og ikke lenger ville bli med på å kjøpe tilbake TT.
Som venstreradikal odelsgutt, var jeg en av de mange som ble svært glade, når bøndene sluttet å spre møkk på 1. mai, og når landbruks- og distriktsinteresser etterhvert utover 90-tallet fant fant en naturlig samhørighet med fagbevegelsen. Det var i en felles forståelse i saker som f.eks. EU og WTO av at liberalistisk høyrepolitikk ville rasert både norsk landbruk og faglige rettigheter. Derfor var dette for meg en trist sak.
Senterpartiet er ikke mitt parti, og de skal selvsagt få gjøre som de vil, men det de nå gjør er å spre møkk på første mai. Og det lukter ikke godt.
