Den italienske (eller kanskje rettere sardinske) politiske filosofen Antonio Gramsci er blitt stående som et av de store navnene innen den teoretiske marxismen i det 20. århundre. Kanskje mest kjent er hans ”Prison notebooks” – mange tettskrevne notatbøker han skrev mens han satt i Mussolinis fangehull. Disse er ikke oversatt til norsk, men en del av de finnes digitalt på engelsk (og en del andre språk) på www.marxists.org.
Et av Gramscis viktigste bidrag til den politiske analysen er hans videreutvikling av hegemonibegrepet. Der Gramsci satt, på 1920- og 30-tallet, var det en maktpåliggende oppgave å forsøke å svare på hvorfor de sosialistiske revolusjonene, som mer ortodokse og dogmatiske tolkninger av marxismen på den tiden så på som ”uunngåelige”, ennå ikke hadde veltet over Europa. Kapitalismen så på Gramscis tid, tvert imot ut til å stå sterkere enn noensinne.
Løsningen på dette dilemmaet fant Gramsci gjennom den innsikten at borgerskapet ikke holdt makten bare gjennom direkte undertrykking med økonomiske, politiske og militære maktmidler, men også gjennom å ha et ideologisk hegemoni. Disse tankene ser vi allerede hos Marx, i kjente sitater som ”de herskende tanker er den herskende klasses tanker”, og for eksempel i sammenligninger mellom religion og narkotiske stoffer. Gramsci drar tanken imidlertid litt lenger, og bruker utviklingen av en konsensuskultur til å forklare hvordan kapitalismen fortsetter å trives, selv om de materielle forutsetningene (basisen) for et sosialistisk samfunn allerede eksisterte. De forskjellige bestanddelene i kulturen virker sammen slik at de innpoder alle med noen grunnleggende felles verdier og holdninger. Disse konsensusholdningene, og denne ”sunne fornuften” virker på en slik måte at også det store flertallet av befolkningen, de som tilhører arbeiderklassen, setter likhetstegn mellom sitt beste og borgerskapets beste. Kulturen er slik med på å opprettholde det bestående samfunnet, heller enn å virke som en frigjørende, revolusjonær kraft.
Gramscis løsning på dette var at arbeiderklassen måtte utvikle sin egen kultur, som kunne knuse de rammene som den borgerlige kulturen satte, og fjerne ideen om at de verdiene og normene som kom fra denne borgerlige kulturen, var ”naturgitte” og ”normale” for hele samfunnet. For å gjøre dette ville Gramsci mobilisere de intellektuelle, som står som forvaltere og formgivere av kulturen i samfunnet, og vinne disse over til å stå på de undertryktes side. Slik skulle de revolusjonære erstatte det borgerlige hegemoniet, med et sitt eget. Gramscis løsning var slik å først oppnå kulturelt hegemoni, for så deretter å ta samfunnsmakten.
Hvordan står så disse tankene i dag? Fra den politiske høyresiden klages det kontinuerlig om hvor vanvittig venstrevridde alle intellektuelle er, og om hvordan de gjennom alt av media, og gjennom skoleverket hele tiden forfører, og hamrer løs med sine ”politisk korrekte” oppfarninger. Har de rett? Hvorfor lever vi i så fall ikke i et sosialistisk samfunn? Tok Gramsci feil? Eller er det rett og slett slik at det er andre mekanismer, økonomiske strukturer og lignende som gjør at massemedia jobber for kapitalismen uansett hvor venstrevridde journalistene er? Har ikke de intellektuelle vært flinke nok til å holde på de tette båndene ned til de brede lag av folket, som Gramsci observerte at den katolske kirken var så god til, og som er helt nødvendige for å skape et hegemoni? Eller er de intellektuelle kanskje blitt lammet av filosofiske tankeretninger som ikke oppmuntrer til aktiv politisk deltagelse på arbeiderklassens side? Har de intellektuelle blitt spilt ut på sidelinja som forvaltere av kulturen, og erstattet av kapitalens leiesoldater i form av billig masseprodusert underholdning?
Det er mange spørsmål som kan, og må stilles i denne sammenhengen. Kanskje kan vi her i disse artiklene skrape litt på overflata av noen av dem.
For andre artikler om lignende tema:
Mennesker, media, meningsproduksjon og revv'lusjon
Hjelp, vi har demokrati
Låven øst for Røros
Utopien i populærkulturen
