Innlegg i Klassekampen 6/5 2008 og Nationen 14/5 2008 Kortversjon i Avisa Sør-Trøndelag og Fosna-Folket 23.05 og i Opdalingen 27.05
For første gang så lenge jeg kan huske har vi nå en verdenssituasjon hvor maten ikke bare er skeivt fordelt, men hvor det er rett og slett for lite av den.
Dette har ført til at de internasjonale matvareprisene er i en skarpt oppadgående kurve. Og prisen på en basisvare som ris er fordoblet på kort tid. Dette er et perspektiv vi bør ha med oss også i den nasjonale politikken. Dersom vi nå ikke jobber for en snuoperasjon i forhold til den avviklinga av norsk landbruk vi har sett de siste tiåra risikerer vi å bli sittende igjen med skjegget i postkassa.
Det er flere grunner til den begredelige situasjonen verden har havnet i. En er den stadig liberaliserte frihandelen med matvarer. Med stadig mindre tollbarrierer er det mer lønnsomt for rike landeiere i fattige land å produsere biodrivstoff og luksusmatvarer til oss i vesten, enn det er å produsere basismatvarer til egen befolkning. Drivstoff er blitt hyppig nevnt i denne diskusjonen, og er et problem, men man skal heller ikke glemme at kjøttproduksjon krever betraktelig mye mer energi enn produksjon av grønnsaker, og at storstilt produksjon av kjøtt for eksport også er et element som bidrar til matmangelen. Vi må heller ikke glemme at de fleste U-land i dag er nettoimportører av mat.
Dette gir Norge utfordringer blant annet i arbeidet med en ny WTO-avtale. Forsøkene på å få på plass en avtale kan se ut til å være i ferd med å strande. For fattige i U-land er det i så fall en god ting. Mer av den frihandelsmedisinen som har vært med å skape problemet vil ikke gjøre problemet mindre. Norge har her et ansvar i å ikke bidra til å legge press på fattige land om liberalisering. Så langt har Norge hatt en litt for stor tendens til å tale med to tunger i WTO-forhandlingene.
Et annet viktig poeng er den nasjonale landbrukspolitikken. I en slik internasjonal situasjon vi ser i dag vil det være direkte uansvarlig å fortsette den nedbyggingen av norsk landbruk som vi har sett de siste tiårene. Her trengs det en snuoperasjon. Et viktig element i så måte er jordvernet. I de senere år er stadig mer av den beste matjorda i Norge blitt omregulert til andre formål og lagt under betong og asfalt. Regjeringa la fram en viktig jordvernmelding i februar, som setter seg som mål å halvere nedbyggingstempoet. Dessverre ser det ikke ut til at kommuner og fylker følger opp, og det blir uansett for lite for sent. Vi trenger ikke bare å minke tempoet – vi trenger å snu utviklinga.
Videre er det sentralt at kommende endringer i Jordlova, Konsesjonslova og Odelslova, ikke svekker mulighetene for de som vil bosette seg med det formål å faktisk drive med jordbruk. Høyre og Frp ønsker å fjerne de fleste restriksjoner på handel av jordbrukeiendommer, noe som vil gjøre at folk som har lyst til å kjøpe seg et småbruk, eller bønder som ønsker å kjøpe seg tilleggsjord for å sikre drifta, må konkurrere på det samme markedet som nyrike som vil ha seg en stor landlig fritidseiendom. - En slik utvikling vil bety kroken på døra for norsk landbruk. Tvert imot er det nå viktig å sikre at de flere tusen som står i kø for å få kjøpt seg et småbruk, faktisk får muligheten til det, slik at vi kan begynne å bygge opp igjen et norsk landbruk som har slitt de siste årene, og få enda mer liv ut i norske bygder.
Det siste sentrale momentet er selvsagt landbruksoppgjøret. Den økonomiske utviklinga i jordbruket har gjort at det bare er et lite mindretall gårdbrukere som klarer å drive uten en eller annen form for tilleggsnæring. I Norge har vi faktisk et system som gjør det mulig for oss å ta politiske grep i forhold til lønnsomheten i landbruket gjennom jordbruksforhandlingene. Det må vi nå benytte oss av. Sett i lys av den internasjonale matsituasjonen er de norske bøndenes krav moderate.
