Vi fortsetter vårt dykk ned i medias påvirkning på samfunnet med dette kjappe overblikket over Adorno, Marcuse, Chomsky og Herman sine tanker om temaet, inkludert små paralleller til vår lokale medieverden.
Gramscis ideer omkring måten kulturen fungerer på har hatt stor påvirkning på senere vestlige radikale tenkere og er blitt videreutviklet. Representanter for den såkalte ”Frankfurterskolen” som Herbert Marcuse og Theodor Adorno er blant de som tar opp lignende tanker. I følge Marcuse og Adorno ligner senkapitalismen på fascismen gjennom at begge klarer å legge en demper over klassekonflikter og skape et ordnet og integrert samfunn ved å disiplinere menneskene. Mens fascismen bruker vold og terror for å oppnå sine mål, klarer senkapitalismen å gjennomføre det samme ved hjelp av ”kulturindustriens universelle manipulering av bevisstheten” (for å bruke Dietrich Schwanitz ord) [5]. Mens Adorno hadde en relativt defaitistisk holdning til problemstillingen, mente Marcuse å kunne se en løsning. Marcuses løsning på problemet var at revolusjonen måtte ta utgangspunkt i den delen av befolkningen som ennå ikke var ferdig indoktrinert, studentene, og han var slik en viktig inspirasjonskilde for studentopprøret i Paris i Â’68.
Enda litt nærmere vår egen tid, og enda litt mer konkret, kan vi videre se på den rollen massemedia har i kapitalismens høyborg. I boken “Manufacturing Consent – The Political Economy of the Mass Media”[6] skriver Noam Chomsky og Edward S. Herman om hvordan massemedia i USA “tjener, og propaganderer på vegne av, de mektige samfunnsinteressene som kontrollerer og finansierer dem.”(min overs.) Forfatterne ramser opp en rekke momenter omkring moderne medier som årsaksforklaringer på en slik medial ensretting. Et moment som er svært enkelt å se er eiermonopolisering. Denne gir en direkte kontroll over mediene, og i den andre utgaven av boken fra 2002 påpeker de at 9 store multinasjonale selskaper kontrollerer det aller meste av amerikanske media. Den samme tendensen innen eierkonsentrasjon kan vi også se i Norge.
Eierskapet påvirker avisene gjennom redaktørene. Fra høyresiden raljeres det som sagt over venstrevridde journalister, men det er ikke journalistene som bestemmer hvilke saker som kommer i avisen – det er det redaktørene som gjør, og de står ansvarlige overfor eierne. Dersom man hadde gjort en tilsvarende undersøkelse omkring det politiske ståstedet til redaktører og eiere, kan man kanskje ane at resultatet ville blitt noe ganske annet?
Et annet moment handler om annonsører. Grovt sett finnes det to typer aviser: de som selger informasjon til leserne, og de som selger lesere til annonsørene. De store landsdekkende avisene kommer alle inn under den siste kategorien. Det meste av inntektene til VG, Dagbladet, Aftenposten osv. kommer ikke fra løssalg, men fra annonseinntekter – lojaliteten til avisen vil da ligge først og fremst hos annonsørene, og kun sekundært hos leserne. For en slik avis vil det være svært viktig å ikke støte fra seg potensielle lesergrupper, og den vil slik tendere til å holde seg inne i det som oppfattes som ”mainstream”, noe som igjen genererer nettopp denne mainstreamen. Jo mer en avis tjener på annonser, jo lavere kan den selvsagt også gjøre utsalgsprisen, noe som igjen kan generere større leserantall – som genererer mer penger og som gir avisen mer innflytelse i et markedsstyrt mediesystem. Slik sett får vi en evig karusell som sørger for at de meningsbærende avisene for evig blir henvist til en plass i medieverdenens randsone, hvor kun spesielt interesserte leser aviser som ”Klassekampen”, ”Nationen” og ”Vårt Land”.
Videre har vi i de senere årene sett et stadig press på avisene for innsparinger. Her i Norge har vi sett det med nedskjæringer i både Aftenposten og Dagbladet, og mange av de større regionalavisene har gått sammen om utenriksstoffet. I en slik presset medieverden er den kritiske, undersøkende journalist en saga blott, og det åpner nye muligheter for den som har ressurser til å selv produsere, og tilrettelegge nyhetssaker å kunne få de kjørt ut i avisene. Avisen får en overskrift, uten selv å måtte bruke ressurser på saken, og bedriften, eller departementet får sin egenreklame ut til folket på en effektiv måte, presentert som en objektiv nyhetssak.[7]
Dette er noen elementer som skaper et ensrettende mediebilde – som skaper ensrettede meninger, heller enn å formidle et mangfold. I tillegg har du altså noen få små tidsskrifter og aviser som stort sett leses av mindre grupper (for eksempel smale tidsskrifter for intellektuelle) hvor dissens tillates. Disses eksistens fungerer selvsagt som et bevis på hvor fritt og mangfoldig mediemarkedet er, og hvor vesensforskjellig det systemet vi lever under er fra et totalitært system, samtidig som de er for små og lite slagkraftige til å på noen som helst måte kunne påvirke mainstream-agendaen.
Chomsky og Herman har selvsagt en rekke groteske eksempler fra USA, fra måten US-amerikanske media sakte omskriver USAs historie i Vietnam, Laos og Kambodsja på, til hvordan amerikanske media kontinuerlig ligger på regjeringens linje i Latin-Amerikanske spørsmål (El Salvador, Guatemala, Nicaragua), og masse, masse mer som vi ikke skal gå ytterligere inn på her. Les boka sjøl!
[5 - Dietrich Schwanitz – Dannelse, Pax 2002, s 341]
[6 - Noam Chomsky og Edward S. Herman - Manufacturing Consent – The Political Economy of the Mass Media, Pantheon Books, 1988 ]
[7 – Et kjent lokalt eksempel er den gangen et helsekost-firma klarte å få en solskinnshistorie med den norsk håndball-kjendisen Kjersti Grini på Dagbladets forside 26.01.04.
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=211804]
