I opplæringskomiteen i Sør-Trøndelag, ble det 9/4 gjort flere vedtak med stor betydning for de videregående skolene i Trondheim. Rødt hadde i forkant laget et notat som ligger under som et grunnlag for vår holdning i spøsmålet om skolene i Midtbyen og i Øst.
Fylkesrådmannens innstilling gikk inn for å utrede etableringen av to gigantskoler i Øst som erstatning for skolene som er der nå. Videre gikk innstillingen inn for en nedleggelse av en av skolene i Midtbyen, og en samordning av de to resterende campusene til en skole med felles rektorat, men to skolesteder.
Opposisjonen (Høyre og Frp) støttet innstillingen på alle punkter. Den store motstanden blant ansatte og elever gjorde at flertallskonstellasjonen (Ap, SV og Sp) valgte å utrede midtbyen ytterligere, og å utsette avgjørelsen til fylkestinget i desember. I forhold til skolene i Øst, støttet også posisjonen innstillingen.
Dette gjorde at forslaget fra Rødt i fire punkter under, kun fikk Rødts ene stemme i komiteen, selv om det var åpenbart at forslaget hadde stor støtte blant de mange tilhørerene til møtet.
Rødts forslag i saken om Skolebruksplan 3 - fase 2
Fylkestinget vedtar at prinsippene i fylkesrådmannens konklusjon
legges til grunn for det videre arbeidet med skolebruksplan 3 med
følgende endringer og presiseringer:
a. Alle fysiske skolesteder bør ha sitt eget rektorat for ikke å minke
muligheten for faglig ledelse ytterligere.
b. Alle de tre videregående skolene i midtbyen opprettholdes som skolesteder.
c. Det er lite ønskelig med elevtall på mye over 1000 på én videregående skole.
d. Det utarbeides utviklingsplaner for to alternativer med 3
videregående skoler i Trondheim Øst, med Brundalen, Ladejarlen og
Strinda i samsvar med alternativ Ø5, og med Strinda, Ladejarlen og
Ringve i samsvar med alternativ Ø4 i rapporten for fase 2.
Notat om skolestrukturen i Trondheim (Midtbyen/Østbyen)
I opplæringskomiteen og Fylkestinget i april, kommer det til å bli lagt kraftige føringer for hvordan de videregående skolene i Trondheimsregionen skal se ut i årene framover. Fra fylkesrådmannens side legges det opp til å legge ned en av Midtby-skolene, og å erstatte dagens fire skoler i øst med to gigantskoler på over 1200 elever. Er dette klokt?
Prosessen
Dessverre virker det som om administrasjonen i stor grad har gått inn i denne prosessen som en aktør, heller enn en nøytral iverksetter av politiske vedtak. Dette vises i de sakspapirene som er lagt fram, og det vises i høringsprosessen. Det er ikke blitt gjennomført en prosess som er grundig nok til at det i dag bør vedtas store, grunnleggende endringer i skolestrukturen i Trondheim.
Mest graverende er høringsprosessen rundt Skolebruksplan 3 – fase 2. Høringsnotatet ble sendt ut fredag før påske (14/3) klokken 14.49, med høringsfrist tirsdag etter påske. En slik høring er illusorisk. Dette betyr at de ansatte i den videregående skolen har hatt 1 (en) arbeidsdag i høringsperioden, mens elevene ikke har hatt en eneste undervisningsdag, og dermed ikke engang har hatt en teoretisk mulighet til å bli hørt i prosessen. Dette er graverende, og minner mer om en dårlig politisk thriller enn det som burde være hverdagen i Sør-Trøndelag Fylkeskommune.
Skolestørrelse
I forlengelsen av kritikken mot prosessen bør det også sies noe om de framlagte notatene om skolestørrelse. I sakspapirene er det vedlagt et utdrag fra ”Rapport fase 1”, og det går nettopp på disse spørsmålene. I denne rapporten er det referert fra flere forskningsrapporter, hvor samtlige konkluderer med at skolestørrelse har lite å si i forhold til spørsmål som trivsel, læring etc.
Samtidig vet vi at det finnes undersøkelser som viser det motsatte. Utdanningsforbundet har videreformidlet en rapport som viser at små skoler gir bedre miljø og prestasjoner (http://www.ncef.org/pubs/saneschools.pdf). Utvalget av forskning i Rapport fase 1 er altså skeivt, men man må likevel anta at innholdet i rapportene som faktisk refereres er korrekt. Hvordan skal man da avgjøre ”hvem man skal lytte til”?
I Skolebruksplan 3 er spørsmålet om skolestørrelse først og fremst relevant i forhold til skolesituasjonen i Østbyen i Trondheim. Her innstiller rådmannen på to alternativer (Ø1 - (Brundalen/Brøset og Ø3 - Brundalen/Strinda) som innebærer 2 skoler med størrelse på 1200-1300 elever. Alternativet som er anbefalt av for eksempel Utdanningsforbundet (Ø5 - Brundalen, Ladejarlen og Strinda) innebærer 3 skoler med en skolestørrelse på drøyt 800 elever.
Hva står det så i utdraget om skolestørrelse fra ”Rapport fase 1”?
”I denne rapporten er skolestørrelse betegnet etter følgende skala:
• Små skoler er skoler med 1-250 elever
• Mellomstore skoler er skoler med 251-600 elever
• Store skoler er skoler med flere enn 601 elever ”
Fylkesrådmannens notat relaterer seg altså ikke til den aktuelle problemstillingen om skolestørrelse i Østbyen i det hele tatt, som handler om 800 vs. 1300 elever, ikke om 250 vs. 600, og er slik lite brukelig som et grunnlag for beslutningstagning i spørsmålet. Notatet fra Utdanningsforbundet tar derimot for seg et skille mellom ”små skoler (200-749 elever) og store skoler (1200 eller flere elever)”.
Det er altså ingenting i veien for at både forskningen som er kommet via Utdanningsforbundet, og den som er kommet via rådmannen er korrekt, men det er i så fall den fra Utdanningsforbundet som er mest relevant i forhold til problemstillingen i Trondheim Øst.
Østbyen
I forlengelsen av det som nå er sagt om skolestørrelser, vil det være lite forsvarlig å gå inn for noen av de gigantprosjektene (to-skolealternativene) som er skissert i rådmannens alternativ. En løsning av typen Ø5, med skoler på Brundalen, Ladejarlen og Strinda er både mer faglig forsvarlig, og innebærer mindre omfattende, og mindre risikable omstillinger. Som Utdanningsforbundet påpeker i sitt notat, betyr dette også at Brøset kan avhendes med de inntekter det vil medføre, mens en nedleggelse av Ladejarlen vil føre til at tomtene tilbakeføres til Trondheim kommune. Ladejarlen er også betydelig påkostet de senere år.
Trondheim er en kommune med vekst. Over litt tid, må vi dermed påregne at antall elever på en del av skolene i byen vil øke ytterligere. Det er enklere for tre skoler å ta opp i seg en vekst uten for dramatiske konsekvenser for størrelsen, enn det er for to som allerede er for store. For store skoler er problematiske ved at det etablerer seg ”skoler i skolen”, og ved at avstanden fra elever og ansatte til ledelsen blir stor. Over en viss størrelse kan skolene også bli vanskeligere å administrere, og det blir slik ikke ytterligere innsparinger i form av ”stordriftsfordeler” etc. Med et investeringsbudsjett som er mer eller mindre likt, er det ingen økonomiske grunner til å gå inn for storskoler.
En løsning av typen Ø5 med tre skoler vil også bety drastisk reduserte omstillingskostnader som ofte sliter på personer, og stjeler mye arbeidstid, noe som gir store skjulte kostnader, og et dårligere tilbud i omstillingsperioden, og ofte også utover denne. En del av dette omfatter også å bevare etablerte fagmiljø som er bygd opp over mange år.
Midtbyen
I midtbyen legger rådmannen opp til at det etableres en skole med to campuser, hvorav den ene skal være Trondheim Katedralskole. Det vil bety at enten Adolf Øien Eller Gerhard Schønning vil bli nedlagt. Det er bekymringsfullt at en slik omorganisering av skoler som til sammen har godt over 1000 års historie og alle er svært profilerte, skjer etter en slik uryddig høringsprosess. Uavhengig av vedtak, burde det utsettes til etter en ny høringsrunde, men dette er selvsagt ekstra problematisk dersom vedtaket innebærer store omorganiseringer..
Begrunnelsen for en nedskjæring i antall skolesteder i Midtbyen virker hovedsakelig å være basert på et ønske om større skoler, noe som er uklokt i forhold til diskusjonen over, og det at dagens elevgrunnlag i midtbyen er noe lavere enn elevtallet (13-1500 mot 1602). Det er liten grunn til å repetere argumentasjonen om skolestørrelse. I forhold til elevgrunnlaget er det noen ting å si.
Trondheim kommune har et ønske om å stoppe ”hyblifiseringen” av sentrumsnære områder, og legge til rette for at familier i større grad kan bosette seg i området. Dersom man ønsker å spille på lag med kommunen i denne saken, bør man ikke bygge ned elevplassene.
Trondheim sentrum er et av de få stedene hvor det er et svært godt kollektivtilbud til og fra de fleste områder i byen. Dersom man skal ha overkapasitet i noen av områdene (i forhold til tidligere nevnte vekst i Trondheim), er Midtbyen et naturlig sted å plassere denne kapasiteten. Allerede i dag er det for eksempel flere elever som kjører inn til Midtbyen, og så ut igjen for å komme seg på sin skole.
Et annet sentralt moment er attraktiviteten til skolene i Midtbyen. Med en annen politisk situasjon om noen år, kan man risikere at STFK må slite med både fritt skolevalg og private kremmerskoler. Vi vet at sentrum er et populært lærested, og vi vet at private etablerer seg i bysentra fordi det er billig og de slik kan skumme fløten av det offentlige finansieringssystemet. I en slik situasjon vil det være svært, svært uklokt for STFK å kutte ned på antall studieplasser i Midtbyen. Det vil i en slik setting også være uklokt å fjerne offentlige skoler som har etablerte navn. Dette er ubehagelige momenter vi bør ha bak øret til privatiseringsbølgen er slått tilbake.
Vi har i dag et midtbysamarbeid mellom de tre skolene som fungerer bra, og som sikrer den bredden i fagtilbudet man kan få ut fra elevtallet. Samtidig bidrar løsningen med tre skoler, til at vi får de fordelene for miljø og prestasjoner som en relativt mindre skole gir. Slik sett er det nåværende systemet på mange måter det beste av to verdener, og det er liten grunn til å rokke ved disse grunnleggende strukturene. Argumenter om omstillingskostnader og fagmiljø er også vel så sterke her som i Østbyen.
Ledelse
To-nivåmodellen vi har i Sør-Trøndelag gir som det er lite rom for faglig ledelse. Dette vil bli ytterligere forverret dersom man skal slå sammen skoler på en slik måte at vi får en skole med flere campuser, men ett rektorat.
Videre legger en slik ordning opp til oppfatninger og realiteter om stemoderlig behandling av den skolen som ikke har rektorat lokalisert hos seg, og dermed til unødige interne konflikter.
Dette vil også, uavhengig av gode intensjoner, gjøre at noen har kortere vei til ledelsen, og slik vil ha et bedre tilbud administrativt og innflytelsesmessig enn andre. Det er lite ønskelig å bidra til større avstand fra ansatte og elever opp til lederne i skolen.
Det bør derfor være et grunnleggende prinsipp at alle skoler skal ha hver sin rektor. Dette bør gjelde de tre skolene i Midtbyen, men også ellers i fylket hvor det er aktuelt med større samarbeid mellom skoler, som Hitra/Frøya.
