Av Idar Helle
1968 handlet ikke bare om livsstilsopprør og studentradikalisme. Også arbeiderklassen mobiliserte.
Var de økonomiske og politiske elitene i Vest-Europa virkelig truet av opprøret i 1968? I så fall: av hvem og på hvilke måter? Om vi velger å se bort fra den dominerende forestillingen om 1968 som et post-materialistisk livsstilsfenomen, tydeliggjøres de endringsprosessene som har kommet i skyggen av det kulturelle feltet. 1968 og årene som fulgte er også en historie om den vestlige arbeiderklassens siste store forsøk på å utfordre samfunnsordenen.
For en første iakttakelse av forholdet mellom makteliten, studentopprøret og arbeidskampene i Vest-Europa. La oss gå rett inn i orkanens emning - Frankrike, våren '68: 13. mai endret den sosiale konflikten i landet brått karakter. Fagbevegelsen med den kommunistkontrollerte Confédération Générale du Travail(CGT) i spissen, appellerte til arbeiderne om å legge ned arbeidet i en landsomfattende streikeaksjon. Dermed fikk universitetsstudentene mektige allierte i det politiske oppgjøret med regimet til president Charles de Gaulle. Ingen ante hva utfallet av en streik ville bli i denne situasjonen. Like fullt var oppslutningen enorm.
Estimatene går ut på at mellom seks og ti millioner lønnstakere gikk ut i streik før konflikten var over i midten av juni. Ved universitetene og i pressemedia over hele den vestlige verden var en opptatt av «borgerliggjøringen» av arbeiderklassen, «ideologienes død» og Herbert Marcuses politisk demobiliserte, endimensjonale menneske. Så sto en plutselig overfor den mest omfangsrike streikekonflikten en noensinne hadde opplevd i et vestlig industrisamfunn. Kontrasten til de rolige tilstandene i vesteuropeisk arbeidsliv i de to foregående tiårene forut for 1968 var slående. Hvordan er det mulig å forklare omfanget av den franske arbeidermobiliseringen i mai-juni '68 i Frankrike?
Konfrontasjonens muligheter. I en sammenlikning av arbeider-, kvinne- og ungdomsbevegelsene i Vest-Europa mellom 1968 og 1976, skiller den nederlandske historikeren Marcel van der Linden mellom tre former for interaksjon mellom bevegelsene: koalisjoner, ekstern innflytelse og intern innflytelse.
Studentprotestene i Paris og Frankrike i 1968 er et eksempel på effektiv ekstern politisk innflytelse overfor samfunnsgrupper som ellers sto fjernt fra den elitistiske franske universitetskulturen. I boligkvarterene og på arbeidsplassene over hele Frankrike fulgte folk med på nyhetsbulletinene om okkupasjonene og gatekampene i Latinerkvarteret i Paris, og naboer og kolleger samtalte om i hvilken grad dette angikk dem selv. Det er en antakelse fra min side at franske arbeidere trakk den slutningen at statsapparatets autoritet og manøvreringsrom var kritisk svekket som følge av studentprotestene, og at dette var tidspunktet for å hente ut en mulig politisk og økonomisk gevinst gjennom konfrontasjon med myndighetene og arbeidsgiverne. Da arbeidstakernes egne organisasjoner appellerte til streik 13. mai, virker det sannsynlig at det i mange lokale arbeiderfellesskap allerede forelå en ualminnelig sterk, kollektiv vilje til å endre maktforholdene i det franske samfunnet.
Uavhengig av det taktiske spillet i forkant, er det ingen tvil om at streiken raskt fikk en oppslutning som forbløffet industrikapitalen, de Gaulle-regimet og selv fagbevegelsen. Når millioner av lønnstakere legger ned arbeidet og lammer produksjonen av varer og tjenester i et helt land, forandrer det temmelig kjapt perspektivene for den aktuelle politiske kampen. I andre halvdel av mai '68 var den sosiale revolten i Frankrike ikke lenger bare et spørsmål om lønn og arbeidsbetingelser, eller om en konkret solidaritet mellom studenter og arbeidere. Generalstreiken var blitt et oppgjør om hvor og hos hvem makten i samfunnet skulle ligge.
Studentene var fortroppen som åpnet det politiske mulighetsrommet ved å avdekke sårbarheten til den franske statsmakten. Likevel tror jeg det er grunn til å følge historikeren Eric Hobsbawm når han i en tidlig analyse av mai '68 hevder at studentene, tross de symbolsterke aksjonene ved Seinens venstre bredd i Paris, i seg selv ikke utgjorde en alvorlig trussel mot den rådende politiske og økonomiske orden. Situasjonen tilspisset seg ved den fagorganiserte delen av arbeiderklassens massive bruk av streikevåpenet. Dette var et tungt anslag mot elitenes maktgrunnlag. Særlig utfordrende for eierinteressene i industrien var det at streikeaksjonene ved mange bedrifter tok form av fabrikkokkupasjoner og arbeiderstyrt produksjon. Denne formen for subversiv kollektiv praksis fra arbeidernes side var åpenbart i strid med kapitalismens logikk. Det var fagbevegelsen og arbeiderklassen - ikke studentbevegelsen - som der og da maktet å utnytte den åpne politiske situasjonen som oppsto i Frankrike våren 1968.
Produksjonssystem under press. Den franske sosialhistorikeren Xavier Vigna er blant dem som viser at den sosiale konflikten i 1968 ikke kan ses som et isolert fenomen, men snarere som konstituerende for arbeidslivsrelasjonene over en lengre periode. Vigna sammenlikner konfliktkulturen blant arbeiderne i franske og italienske fabrikker. Årene fra 1968 og helt fram til 1978 betraktes her som en insubordinasjonssyklus, en periode der fabrikkarbeiderne gjennom kollektiv handling forsøkte å frigjøre seg fra det de opplevde som permanent undertrykkende strukturer og virkemåter i arbeidslivet.
Generalstreiken i Frankrike i 1968 markerte starten på en konfliktsyklus som skulle komme til å vare langt inn på 1970-tallet i hele Vest-Europa, med Østerrike som eneste fredfylte unntak. Særlig høyt var konfliktnivået mellom 1968 og 1972.
Et stort flertall av arbeidskonfliktene foregikk innenfor rammene av det gjeldende lov- og avtaleverket i det enkelte land. Like fullt var det de spontane streikeaksjonene som ikke respekterte det etablerte systemet av arbeidskonflikter som skapte størst uro. I Italia og Frankrike kom radikaliseringen av arbeiderklassens kampformer til å hardne forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver på lokalt nivå. Også i land der fagbevegelsen i hovedsak opererte innenfor trygge sosialdemokratiske rammer, som i Vest-Tyskland og de skandinaviske landene, var det langt flere arbeidskonflikter i 68-tiåret enn i de to foregående tiårene.
Samlet sett ga tilstanden i det vesteuropeiske arbeidslivet inntrykk av et kapitalistisk produksjonssystem som var kommet under voldsomt press. I et kort tidsvindu tidlig på 1970-tallet framsto arbeiderstyrte bedrifter og politisk styring av økonomien på nasjonalt og europeisk nivå som reelle alternativer til den eksisterende kapitalismen. Som vi har sett kom dette presset delvis fra systemets egen buk, fra arbeiderne på grunnplanet - med tyngdepunkt i industrien. Ved første øyekast virker dette paradoksalt. Årene omkring 1970 betraktes som sluttfasen for den vestlige kapitalismens gullalder. Aldri hadde lønningene og levestandarden blant arbeidsfolk vært høyere. Så hvor hentet den vesteuropeiske arbeiderklassen raseriet og handlekraften fra?
Det er grunn til å anta at utviklingen i arbeidslivet var viktigst for framveksten av den sosiale protesten i arbeiderklassen.
Fordismens tidsalder, kjennetegnet ved masseproduksjon og stabile virkemåter og strukturer innen det kapitalistiske produksjonssystemet, var i ferd med å kulminere i andre halvdel av 1960-tallet. Det var fremdeles betydelig produktivitetsvekst i industrien i Vest-Europa. Likevel var det i en rekke bransjer en gryende tendens til lavere avkastning og lønnsomhet. Et mottrekk fra ledelsen i den enkelte bedrift var å forsøke å intensivere arbeidstempoet ytterligere. En betydelig andel av misnøyen som kom til uttrykk på grunnplanet i arbeidskonfliktene i '68-tiåret, var rettet mot bedriftsledelsens ensidige beslutninger om høyere produktivitet og arbeidstempo.
Det var en utbredt oppfatning blant industriarbeidere at lønnsforhøyelsene ikke sto i forhold til produktivitetsøkningen i bedriftene. Dette var årene da privatkonsumet virkelig tok av på det europeiske kontinentet, samtidig som arbeidsfolk fremdeles ikke holdt tritt med velstandsøkningen som
skjedde rundt dem.
En nødvendig forutsetning for at det oppdemmede sinnet knyttet til lønns- og arbeidsforhold fant et kollektivt utløp, var at den økonomiske situasjonen i ualminnelig høy grad innbød til et offensivt handlingsrepertoar fra fagforeningene sin side. I Vest-Europa var det bortimot full sysselsetting og mangel på arbeidskraft. Dette skapte i utgangspunktet en gunstig forhandlingsposisjon for fagbevegelsen.
Likevel ga ikke industrikapitalen uten videre fra seg sine. De politiske myndighetene og statsapparatet i det enkelte land, som hadde en langsiktig interesse av å sikre næringslivets økonomiske avkastning som grunnlag for opprettholdelsen av statlig administrasjon og velferdsytelser, så det også som et prioritert
mål å holde lønnsveksten nede.
Arbeiderkollektivet utfordres Hva var så de viktigste effektene av '68-tiåret i Frankrike og Vest-Europa? Giovanni Arrighi og medforfatterne av «Antisystemic Movements» legger vekt på to sett varige forskyvninger av styrkeforhold i samfunnet. For det første ble maktbalansen mellom arbeid og kapital endret i den økonomiske sfæren, der arbeidstakerne tvang fram lønnsgevinster og flere faglige rettigheter i lov- og avtaleverk. For det andre foregikk det en redistribusjon av sosial kapital mellom dominerende og underordnede statusgrupper, hevder Arrighi.
Det kan være gode grunner til å undersøke forbindelseslinjene mellom disse to forskyvningsprosessene. Blant annet kan en hevde at et nytt relasjonsmønster mellom ulike grupper arbeidstakere var med og formet de vesteuropeiske arbeidskonfliktene i '68-tiåret. På industriarbeidsplassene var det som regel faglærte, mannlige og godt voksne arbeidere som hadde høyest status og størst innflytelse på valg av kollektive handlingsformer blant arbeiderne. Et nytt kvalitativt trekk ved utviklingen i '68-tiåret, var at sosiale grupper som hadde en mer marginal plassering i produksjonen - ungdom, kvinner og utlendinger - inntok mer framtredende rolle i de lokale arbeidskampene.
To eksempler illustrerer Marcel van der Lindens poeng om intern innflytelse som en annen form for interaksjon mellom de sosiale bevegelsene i '68-tiåret: Ved Ford i Dagenham nær London streiket de kvinnelige arbeiderne i tre uker i juni 1968 for å oppnå samme lønnsbetingelser som sine mannlige kolleger. I Køln, ved en annen Ford-fabrikk fem år seinere, med fagforeningene og vesttysk politi i mot seg, gjennomførte utenlandske arbeidere en «vill streik» for å oppnå en del av de samme faglige rettighetene som de tyske arbeidskollegene ved.
Blant de nye lønnstakergruppene i industrien, var det nok likevel de unge arbeiderne som mest direkte kom til å utfordre forholdet til arbeidsgiverne. Slik Xavier Vigna beskriver situasjonen i Frankrike og Italia, var det ofte unge og nyinnflyttede arbeidere langt nede i produksjonshierarkiet som frontet de mest militante streikeaksjonene. Mange av dem sto utenfor fagforeningene, og de brøt ofte med tidligere praksis i valg av aksjonsformer. En streikeaksjon kunne starte med at det kom arbeidere inn fra en annen avdeling og oppfordret til øyeblikkelig nedlegging av arbeidet, samtidig som de stanset maskineriet og skjøv kollegene bort fra sine poster i fabrikkhallen. Om målet med aksjonen var å styrke arbeiderkollektivets kontroll over tempo og organisering i produksjonsprosessen, kunne en mulig aksjonsform være å okkupere bedriften, stenge arbeidsformenn og ledersjiktet ute og opprettholde produksjonen etter de retningslinjene som arbeiderne selv hadde bestemt. Å praktisere selve formålet med streiken var en høyt aktet arbeidskampmetode under «streikens andre ungdom» i Frankrike og Italia
1968-78.
Aktivismen og trykket fra grunnplanet ga spillerom for arbeidergrupperinger med politisk tilhørighet til venstre for det parlamentariske partisystemet. De bidro til å sette spørsmålstegn ved den utstrakte delegeringen av beslutningsmakt fra arbeiderkollektivet til tillitsvalgte og fagforeninger, særlig i forbindelse med streikeaksjoner. I den italienske bil- og metallindustrien tok uavhengige allmøter og etter hvert fabrikkråd over fagforeningenes posisjon under streikene høsten 1969.
En europeisk sosial dimensjon? De spontane og direkte aksjonsformene fra arbeideraktivister utenfor fagforeningene åpnet i noen tilfeller for bruk av vold som en integrert del av arbeidskampen. For eksempel utspant det seg under utbruddet av streiken i Frankrike i mai '68 en serie med kidnappinger av bedriftsledere i departementet Seine-Maritime vest for Paris. Vigna viser hvordan en tilsvarende utstrakt aksept for bruk av vold bidro til at det ved enkelte større fabrikkanlegg i Italia etter hvert ble vanskelig å skille klassekamp fra regelrett terrorvirksomhet i regi av De røde brigader.
Det sosiale opprøret i Frankrike våren 1968 og arbeidermobiliseringen i årene som fulgte endret arbeidslivsrelasjonene på lokalt og nasjonalt nivå i Vest-Europa. Et underkommunisert felt, som blir sluttpoenget her, er imidlertid hvordan de samme begivenhetene også grep direkte inn i den politiske agendaen for det europeiske integrasjonsprosjektet. Sommeren 1968 slo EF fast at målet om et økonomisk fellesmarked var oppnådd. Imidlertid hadde de uløste stridighetene mellom president de Gaulle i Frankrike og regjeringene i de fem øvrige medlemslandene i flere år stått i veien for nye initiativ i integrasjonsprosessen. Rystet av hendelsene i Frankrike i mai og juni '68, kom det politiske lederskapet i EF-landene brått under press om hva som skulle være prioriteringene i Det europeiske fellesskapet framover.
Én politisk kraft som brukte det spente politiske klimaet til å påvirke EF-agendaen, var fagbevegelsen i medlemslandene. EF-toppmøtet i Haag i 1969 åpnet for en utvidet sosial- og arbeidslivspolitisk dimensjon som skulle balansere de fire frihetene og markedsdimensjonen som hadde dominert fellesskapet så langt. Det ble lagt særlig vekt på å opprette nye konsultasjonsorganer for fagbevegelsen, arbeidsgiversiden og politiske myndigheter på europeisk nivå. I 1974 vedtok EF et sosialt handlingsprogram som et stykke på vei fulgte fagbevegelsens målsetninger om full sysselsetting, forbedring av arbeids- og leveforhold og økt medbestemmelse for arbeidstakernes organisasjoner både på bedriftsnivå og i EF-institusjonene.
På dette tidspunktet var imidlertid effektene av prissjokket på energiprodukter og råvarer i ferd med å slå inn over den vesteuropeiske økonomien. I løpet av få år ble den keynesianske økonomiske politikken i EFs medlemsland reversert. Fra midten av 1970-tallet gikk hensynet til lav inflasjon, stabil valuta og innsparinger i produksjonskostnadene foran etterkrigstidens klassiske sosialpolitiske mål om full sysselsetting og inntektsutjevning. På denne måten innskrenket man effektivt fagbevegelsens slagkraft. Enhver arbeidstakerorganisasjon vil få sin forhandlingsposisjon forverret når det inntreffer en sterk vekst i tilbudet på tilgjengelig arbeidskraft.
Det endelige dødsstøtet for den sosiale agendaen i denne fasen av EF-samarbeidet kan tidfestes til høsten 1978. Som svar på voksende arbeidsløshet i EF-området og en økonomisk politikk stikk i strid med fagbevegelsens uttalte interesser, valgte den europeiske faglige samorganisasjonen European Trade Union Confederation (ETUC) å trekke sine representanter fra konsultasjonsorganene i EF. For de toneangivende nasjonale fagorganisasjonene innen ETUC, som helhjertet hadde gått inn for dypest mulig europeisk integrasjon og sterkest mulig EF-representasjon for fagbevegelsen, må dette ha fortonet seg som en dramatisk politisk kursomlegging.
Marcel van der Linden skisserer en interessebasert koalisjon som den tredje og politisk mest slagkraftige formen for interaksjon mellom ulike sosiale bevegelser. Men under '68-tiåret ble den store koalisjonen mellom arbeidere og studenter kun dannet unntaksvis, lokalt og for korte tidsintervaller. Stilt overfor en kapitalistisk økonomi i hurtig forvandling fra fordisme til full fleksibilitet, var ingen av disse to bevegelsene sterke nok til å realisere sine langsiktige politiske mål hver for seg. Den store arbeideroffensiven, som sprang ut av de politiske omveltningene i '68, overlevde ikke konfrontasjonen med en revitalisert ideologisk motstander og en hardere økonomisk virkelighet i Vest-Europa fra midten av 1970-tallet.
