1. Gerd-Liv Valla
Den 10/1 -2008 var Gerd-Liv Valla i Trondheim på Bokbad i regi av LO for å snakke om boka si "Prosessen", og om norsk politikk generelt. Eksklusivt her på venstresida.net kan du nå se noen utdrag fra innledningen og debatten.
DEL 1: Gerd-Liv Valla snakker om Trondheimsmodellen, om prosessen som ledet til hennes avgang, og om boka hun har skrevet på Bokbad i regi av LO i Trondheim.
DEL 2: Valla snakker om valgkamp og viktige politiske saker for fagbevegelsen
DEL 3: Gerd-Liv Valla er forsiktig med å kommentere de interne forholdene i Arbeiderpartiet i sammenheng med hennes avgang. Her blir hun utfordret av Jo Stein Moen.
DEL 4: Her svarer Valla på et spørsmål om hvilken betydningen kjønn har hatt i måten hun har blitt behandlet på.
DEL 5: I denne siste kommentaren fra bokbadet i Trondheim svarer Gerd-Liv Valla på spørsmål fra Arne Byrkjeflot om Kampen for å bevare Avtalefestet pensjon (AFP).
2. Media
Gerd-Liv Vallas avgang er kanskje det mest brutale og dramatiske som har skjedd i norsk politisk virkelighet de siste årene. Etter det massive mediakjøret som har vært om og kanskje mest mot Valla, er det ikke annet å vente enn at mange har gått lei hele saken. Nettopp dette mediekjøret er likevel kanskje den viktigste grunnen til at vi ikke bør gi helt slipp på den.
Store norske massemedia lider av og til av en underlig sykdom: Konsensus-syken. Om det er journalistisk (eller redaksjonell) feighet, det enkle og kostnadseffektive i å ukritisk overta en ferdigtygget og fordøyd analyse, eller noe langt mer dyptgripende som ligger bak er vanskelig å si i utgangspunktet, men det er langt fra første gangen vi ser noe slikt.
Gjentatte ganger, i saker hvor det helt åpenbart finnes mange mulige fortolkninger og analyser av en situasjon, faller en mer eller mindre samlet norsk dagspresse inn i en "felles" fortolkning.
Vi så det når Kristin Halvorsen oppfordret til Israelboikott etter 2005-valget. En partileder kan tydeligvis ikke fronte sitt partis primære politikk, når hun sitter i regjering. Eller, Kristin Halvorsen kan det ikke, i følge norsk avis-skravleklasse. Åslaug Haga gjør det hele tiden, og får ikke nevneverdig bråk i media av det.
Et annet lignende eksempel, var der hvor stortingsrepresentanter fro SV gikk ut og protesterte mot at regjeringa skulle sende flere soldater til Afghanistan. Et samlet mediekorps gikk ut og påpekte at "man kan ikke protestere mot sin egen regjering", og slengte rundt seg med nedsettende flåsete merkelapper som "bratt læringskurve", "voksenopplæring" osv.
På den annen side, når senterpartiet, med Per Olaf Lundteigen i spissen, nå går ut i sterke ordelag mot vernet av Trillemarka, er det ingen fordømmelse av at han ikke har "forstått hvordan man opptrer i regjering".
Noen ting kan vi ane ut fra disse sammenligningene: Pisken svinges mot venstre. Og pisken svinges mot venstre når folk tar sterke og klare standpunkt i "farlige" og kontroversielle saker. Israel og Afghanistan er begge saker som utfordrer Norges tradisjonelle servilitet overfor USA.
Gerd-Liv Valla utfordret regjeringa på viktige områder i den økonomiske politikken hvor Arbeiderpartiets høyredreining var tydeligst. Dermed utfordret hun også Arbeiderparti-ledelsen på de områdene som kanskje er de viktigste i deres (dessverre fortsatt) nyliberale prosjekt.
Men utenrikspolitikk og økonomi skal helst ikke diskuteres for mye - ikke når venstresida er på offensiven - da kan ubehagelige sannheter og perspektiver dukke opp. Derfor må folk tas på noe annet, og mediekampanjene settes i gang. Hvorvidt sentrale mediefigurer er med på dette av ideologiske, økonomiske eller bekvemmelighetsmessige årsaker, er vanskelig å si, men det vi kan slå fast er at når bjellesauen breker, følger de andre etter. Kanskje trenger vi rett og slett flere rovdyr i norske redaksjonslokaler, så det blir litt færre sauer...
3. Bøkene
"Prosessen" og "Vallas fall" - sammen for første gang - eksklusivt på omicron.leftist.net
I løpet av en kort periode på drøyt en uke, har jeg nå lest både Gerd-Liv Vallas bok "Prosessen" og Torstein Tranøys "Vallas Fall". Utgangspunktet for bøkene er ulike - den ene er et åpent og tydelig partsinnlegg, den andre er et grundig og forsøksvis objektivt journalistisk arbeid uten noen synlige forutinntatte holdninger. Likevel har de også mange likheter.
Begge bidrar de til å skape et betydelig mer nyansert bilde av "Yssen-saken" enn det man har kunnet fått gjennom å følge dagspressa i de ukene saken pågikk. Begge gir en god løpende gjennomgang av de faktiske hendelser (Vallas til og med dag-til-dag-kronologisk). Begge er svært spennende bøker, som du - forutsatt at du er interessert i norsk politikk - vil ha problemer med å legge i fra deg. Begge er også svært lettleste, og - heldigvis - ikke noen av de mastodontene som er kommet av drøye langtekkelige politikerbiografier de siste årene. (Det er vel bare nyere norsk skjønnlitteratur som kan konkurrere.) Vallas bok tok to ettermiddager å lese (306 s). Tranøys tok én (169 s). (Begge sideangivelsene uten vedlegg).
Begge bøkene kan slik sett anbefales, og jeg vil anbefale lesningen slik jeg gjorde den, og slik de er utkommet - "Prosessen" først, deretter "Vallas fall". Dersom du derimot bare vil lese en av dem, tror jeg jeg vil anbefale "Vallas fall" - den gir en kortfattet mangesidig analyse, og har også med seg mange av Vallas synspunkter fra "Prosessen" til aktuelle problemstillinger. Dessverre valgte Gerd-Liv Valla å trekke de intervjuene hun hadde med Torstein Tranøy, og hun har derfor heller ikke fått imøtegå en del av de problemstillingene han stiller opp i boks form.
Jeg vil ikke si så mye om innholdet. Saken er kjent nok, og posisjonene også. Lesningen av disse to bøkene har likevel overbevist meg om enkelte ting:
- Både Valla og Yssen er fast overbeviste om at deres framstilling av saken er den korrekte. Jeg er langt på vei villig til å gi begge en del rett - Valla er nok en tøff sjef - av og til i overkant tøff. Yssen var nok også en dårlig ansatt.
- Framstillingen vi fikk fra dagspressen i den tiden saken gikk var svært skjev.
- Hadde Fougner-utvalget vært en virkelig rettsprosess, hadde det ikke bestått selv elementære krav til prosess og rettssikkerhet.
- I denne saken er det svært mange aktører som har kommet med svært mange utspill, og som har hatt svært mange (skjulte) agendaer.
- Som et underpunkt under siste: Her har noen på ett eller annet tidspunkt "snakket sammen" i Ap-ledelsen og sendt ut Martin Kolberg som bøddel.
- Under ett gir lesningen av bøkene betydelig mer sympati for Vallas versjon, enn det man ville fått fra å lese norske aviser (ikke det at det skulle så mye til).
Det politiske i saken er kanskje det mest interessante, men kanskje også det som er vanskeligst å få helt på det rene. Man skal ikke lete lenge før man finner kjente mønster når man ser på hvem som faller ned på forskjellige sider i denne saken. En dag vil nok noen skrive boka om Davidsen vs. Bjørndalen - svært mye av vår nyere historie befinner seg nettopp i skjæringspunktet (eller avgrunnen) mellom disse to. Så er det enkelte som ikke faller inn i dette skjemaet også, og vi må nok også gi Tranøy rett i at dette ikke bare handler om politikk - selv om det åpenbart er en sentral del av spillet. -Det mest irriterende (men kanskje forståelige) med Vallas bok er forøvrig at hun er svært forsiktig med å kommentere de interne konfliktene i Arbeiderpartiet - slik sett er Tranøys bok et bra supplement.
Til sist må jeg, som Tranøy også gjør, advare folk på venstresida mot å gjøre Valla til et ikon. Visst var Valla den mest radikale LO-lederen på lenge, men hun var likevel Arbeiderpartimedlem, hun presset likevel gjennom et ja til pensjonsreformen på LO-kongressen, og hun forsøkte likevel å hurtiggodkjenne EU's tjenestedirektiv. Når det er sagt - alternativet til Valla ville vært (og er nok) mye verre for både venstresida og norske arbeidsfolk.
