I dag har jeg et gratis metodekurs borte hos Aftenposten. Hva er vel en bedre måte å demonstrere forskjellen på kvalitativ og kvantitativ metode enn gjennom å kjøre en case? F.eks. på Halvor Fosli, Groruddalen og nordmenns holdninger? Les det hos Postgirotanta, eller scroll nedover.
Faksimile fra Aftenposten.no. Klikk på bildet for å komme dit.
Kvalitativt og kvantitativt
Etter utgivelsen av Halvor Foslis bok «Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet», har det blitt en del diskusjoner omkring hva som er fakta i spørsmålene om innvandring og Groruddalen.
Foslis bok er en intervjubok. Den ligger slik sett nært det som samfunnsvitenskapen kaller “kvalitativ metode” hvor dybdeintervjuer gir et mer detaljert innblikk i syn og perspektiver til intervjuobjektene enn det en kvantitativ metode hvor man f.eks. sender ut standardiserte anonyme spørreskjemaer til et mye større antall mennesker kan gi.
Nå er Foslis metode og intervjuform mer journalistisk enn de mer strukturerte intervjuene som hører vitenskapen til, men han kan likevel bidra til å få fram interessante poenger omkring hva mennesker som tilhører et bestemt meningsfellesskap har for oppfatninger om bestemte spørsmål. Jeg ser liten grunn til å mistenke at det ikke finnes mennesker der ute som har erfaringer og tanker som ligner de som Fosli legger fram - en dyp skepsis til innvandring og særlig “islam” (her satt i anførsel siden det i liten grad er mulig å beskrive en såpass mangfoldig verdensreligion som en enhetlig størrelse på noen saklig måte).
Problemet oppstår først når man forsøker å trekke kvantitative slutninger fra kvalitative undersøkelser. Det gjør Fosli strengt tatt allerede i tittelen hvor han beskriver gruppen som en “majoritet”, men han har i etterkant forsøkt å forklare at han har brukt begrepet “den tause majoritet” på en noe annen måte. Kanskje snakker vi her om et slags utvidet majoritetsbegrep som også omfatter grupper som er en minoritet? For å kunne si noe om slike spørsmål må vi uansett utfylle kvalitative beskrivelser med kvantitative data.
Så vidt jeg har sett eksisterer det ikke slike undersøkelser som har sett isolert på Groruddalen. Det finnes likevel undersøkelser som kan si en del om de spørsmålene Fosli tar opp.
Det finnes to større jevnlige undersøkelser rundt nordmenns holdninger til integrering og innvandring. Det ene er IMDis «integreringsbarometer», det andre er SSBs «Holdninger til innvandrere og innvandring».
Disse kan for det første fortelle oss at de nordmenn som ønsker strengere regler for innvandring jevnt over er i et mindretall. Vi snakker altså ikke om en majoritet i noen normal forstand av ordet. Situasjonen kan selvsagt være annerledes i Groruddalen, men de samme undersøkelsene viser at
- de som er bosatte i urbane strøk, og særlig i Oslo-området jevnt over er mer positive til innvandring enn de fra mer grisgrendte strøk.
- de som har personlig kontakt med innvandrere opplever i hovedsak denne som positiv og er også mindre innvandringsfiendtlige.
Nordmenn fra Groruddalen er åpenbart overrepresentert i disse to gruppene, og er dermed høyst sannsynlig mindre skeptisk til innvandrere og innvandring enn andre.
I tillegg til disse sammenhengene er det en tydelig tendens til at folk mer positive til innvandring jo mer utdanning de har. Oppsummert kan man altså si at kunnskap, om den nå er praktisk og erfaringsbasert gjennom å omgås innvandrere og å bo i områder med mange innvandrere, eller om den er mer teoretisk gjennom utdanningssystemet, skaper mer positive holdninger til innvandrere. Det er det statistiske hovedbildet. Hvorfor er det sånn?
Et svar på det kan vi kanskje finne gjennom en annen undersøkelse som TNS Gallup gjorde i 2006. Der spurte de både muslimer i Norge (som jo er “problemgruppen” i Foslis bok og i mye offentlig debatt) og den norske majoritetsbefolkningen en rekke spørsmål. Gjennomgående var avvek ikke muslimene som gruppe særlig mye fra resten av befolkningen. Norske muslimer tar avstand fra vold og støtter opp om det enkelte kanskje vil kalle “vestlige verdier”. Dette bekrefter forøvrig resultatene fra den største internasjonale undersøkelsen om muslimers holdninger (Esposito og Mogahed 2008).
Det kanskje mest interessante i TNS-undersøkelsen er likevel spriket mellom hva som er norske muslimers holdninger til religion og hva nordmenn tror det er. F.eks. trodde bare 25% av muslimer at muslimer i Norge følger råd fra imamer, mens 50% av nordmenn trdde det samme. Videre trdde bare 18% av muslimer at det finnes imamer i Norge som oppfordrer til hellig krig, mens 76% av den øvrige befolkningen trodde det samme.
Nordmenn tror altså gjennomgående at muslimer er mer konservative og ytterliggående enn det de er. I et slikt perspektiv er det ikke rart at mer kunnskap og kjennskap til den faktiske virkeligheten skaper mer tolerante holdninger.
Dette bekreftes jo igjen av at faktiske tall for f.eks. kriminalitet viser at den har gått ned samtidig som innvandrerandelen i Groruddalen har økt.
Det bekreftes også av at mer forskningsbaserte gjennomganger av flyttetall i Oslo både viser at endringene ikke er spesielt dramatiske og peker på økonomi og sosial bakgrunn som den viktigste årsaken til flyttemønstret - ikke Foslis religiøse og kulturelle problemstillinger.
Dette er altså den kvantitative virkeligheten vi må tolke Foslis kvalitative intervjuer inn i. En naturlig tolkning blir da at intervjuobjektene tilhører en minoritet som i motsetning til de fleste av sine norske naboer ikke har fått sine fordommer dempet i møte med innvandrere. Det er jo synd, men intervjuene kan likefullt være interessante.
En ekstra utfordring med å forsøke å debattere spørsmål innen saksfeltet “innvandring og islam” på en faktabasert bakgrunn er selvsagt også den betydelige faktaresistensen som skapes av de sterke følelsene mange har investert i sine ståsteder. Det er derfor stor fare for at mange av de som i utgangspunktet er enige med Foslis diagnoser vil avvise den statistikken jeg har lagt fram her på ulikt grunnlag, på tross av at den er gjennomført av fagfolk på tusenvis av respondenter (fenomenet kalles ofte “confirmation bias”). Foslis 20 intervjuobjekter vil derimot neppe bli betvilt av hans meningsfeller. På tross av dette mener jeg det er verdt tiden å presentere relevant statistikk og påpeke hvordan intervjuer som de Fosli har gjort ikke kan brukes til å felle noen dom over hvordan virkeligheten ser ut. Vi må aldri gi opp folk.
