Teksten under stod på trykk i Klassekampen 19.10.2015 (se faksimile). Av plasshensyn måtte avisen kutte et par avsnitt, men dere får selvsagt også disse i denne nettversjonen. Ellers har jeg lagt inn lenker til forskningsrapporter og lignende som er referert.
Høyresidens kunnskapsallergi
På overskriften tror du kanskje dette er nok en artikkel som kritiserer Frps jevnlige fornektelse av globale klimaendringer. Det er sant at deler av høyresiden har valgt å fornekte og så tvil om veletablert naturvitenskapelig kunnskap om klima fordi den ødelegger ideen om en fullstendig uregulert økonomi. (Oreskes og Conway, Merchants of Doubt) Denne teksten skal likevel handle om et par andre kunnskapshull eller fornektelser som nok har enda større utbredelse blant økonomiske liberalister, på områdene samfunnsvitenskap, økonomi og psykologi.
Det første kunnskapshullet får vi et eksempel på i Høyre-stortingsrepresentant Heidi Nordby Lundes innlegg i Klassekampen 8.10. Hovedpoenget hennes innebærer et tilbaketog til det "gamle" høyre, før Erna Solbergs makover med "mennesker, ikke millioner", og er en parallell til et argument Solberg den gang kom med om at "det er ikke så farlig om forskjellene øker, så lenge de fattige også blir rikere". I Lundes versjon: "Hovedpoenget må være å løfte velferdsnivået og mulighetene nedenfra, uavhengig av hvor mye den rikeste prosenten av befolkningen måtte tjene."
Her fortier (eller fornekter) Lunde de store mengdene forskning som viser at i velstående samfunn som Norge, er å bekjempe de sosiale ulikhetene viktigere enn det absolutte velstandsnivået om man vil skape bedre liv for innbyggerne på en lang rekke sosiale indikatorer. Denne kunnskapen er nok best kjent fra Wilkinson og Picketts "Ulikhetens Pris". Oppmerksomheten denne forskningen har fått har skapt problemer for høyresiden. Det kom straks "motbøker" og mer og mindre seriøse forsøk på å drive tilbake konklusjonene. Etter å ha brukt en del tid på å svare på kritikken, gikk forfatterne lei, og presiserte at boken er basert på godt etablert fagfellevurdert forskning, og at kritikk dermed burde komme i form av artikler i fagfellevurderte akademiske tidsskrift, for å sikre seriøsitet og kvalitet. Da ble det straks stillere. Når debattanter på høyresiden blir nødt til å nevne boken, nøyer de seg nå gjerne med å karakterisere den som "kontroversiell". Det er mulig den er det i liberalistiske høyremiljøer, men i de vitenskapelige miljøene konklusjonene kommer fra er det mainstream forskning.
Et annet eksempel har vi fra debattene om lederlønninger i staten. Helge Andre Njåstad (Frp), forsvarte lønnsgaloppen i Dagsavisen 8.10 med at «høye statlige lederlønninger er på sin plass», fordi staten må være konkurransedyktig i kampen om de beste lederne.
Her avslører Njåstad og hans likesinnede manglende innsikt i etablert psykologisk kunnskap, og gir et godt eksempel på hvor dårlige vi mennesker er til å vurdere sannsynligheter. Leonard Mlodinow oppsummerer i "The Drunkards Walk" mye av forskningen på hvordan vi systematisk undervurderer tilfeldigheter og tillegger årsaks-virkningssammenhenger der hvor det ikke er noen - for eksempel mellom en leders yrkesutøvelse og en bedrift eller etats resultater. En stor studie (Bertrand og Schoar 2003) viser at topplederens betydning for resultatene til en virksomhet er relativt liten.
Når vi ser på effekten av skyhøye lønninger, blir bildet enda mer dramatisk. En gjennomgang av forskningen på feltet (som er omfattende) fra 2013 (Jacquart og Armstrong) viser at høyere lederlønninger gir dårligere jobbutførelse og medfølgende dårligere resultater for bedriften.
Psykologiprofessor Geir Kirkebøen oppsummerer mye av denne forskningen i en artikkel på Psykologisk.no fra 2014 (Skyhøy lønn gir dårligere ledelse) og forklarer resultatene med at "Insentiver i form av penger har vist seg å ha ingen eller negativ effekt på arbeid som involverer kompleks beslutningstaking, krever kreativitet etc., altså nettopp den type arbeidsoppgaver som bedriftsledelse innebærer." Dette er et felt hvor det også er gjort omfattende forskning (bl.a. oppsummert i Daniel Pinks bok "Drive").
Dersom man ønsker bedre ledere og mer velfungerende virksomheter, er altså å heve lederlønningene det siste man bør gjøre. Dersom man vil ha et bedre samfunn, er å bekjempe store sosiale ulikheter derimot det første man bør gjøre. Begge deler er selvsagt vanskelig å akseptere for politikere som bygger sitt menneskesyn på homo economicus og rasjonell egennytte, og hvor det er dyktiget heller enn tilfeldigheter som gjør de superrike superrike, men dette liberalistiske verdenssynet har ikke noe støtte i forskningen.
De fleste på norsk høyreside rynker nok på nesen av Frps klimafornektelse, men er fornektelsen av helt grunnleggende forskning i samfunnsvitenskap, økonomi og psykologi virkelig så mye bedre?
