Etter å ha vunnet en knusende seier i folkeavstemmingen i Hellas, erklærte den greske finansministeren, Yanis Varoufakis at han ville gå av fra ministerposten.
http://yanisvaroufakis.eu/2015/07/06/minister-no-more/
For mange kom nok det som en overraskelse. Han hadde tidligere erklært at han ville gå av dersom han tapte. Nå går han av på topp med en seier i baklomma. Varoufakis opptreden i denne saken gjør at jeg har fått enda mer respekt for ham enn jeg hadde i utgangspunktet.
Jeg har alltid tenkt på Varoufakis som et etterlengtet friskt pust i internasjonal politikk. Som akademiker som går aktivt inn i politikken er han en tydelig motstrømskandidat i den ellers rådende trenden som Odd Bjørn Fure kalte "akademisk tilbaketrekning" - akademikere som har nok med seg og sitt. Han er også en mann som sier det han mener og gjør det han sier. Det er flott for å motvirke politikerforakt, men kombinasjonen kunnskapsrik og frittalende har ikke gjort ham populær blant EU-eliten. Som han selv skriver:
"I shall wear the creditors’ loathing with pride."
Det er liten grunn til å tvile på årsaken til at han trer av. Den er nok som han forklarer. Han har gjort seg upopulær hos kreditorene, og et nytt fjes vil bedre sjansene til at Hellas får en bedre løsning, og til at prosjektet til Varoufakis, Tsipras og Syriza lykkes.
Derfor trer han frivillig tilbake. Helt uten sure miner, og lover å fortsatt støtte regjeringen der han kan. Han setter partiet sitt, og det politiske prosjektet sitt, foran personlige ambisjoner, prestisje og posisjoner. Det burde i og for seg være selvsagt for alle som er politisk aktive, men alle som har fulgt med i politikken litt, vet at det er det langt ifra. Heller ikke på venstresiden.
Gjennom den jobben han har gjort, og nå dette grepet, har Yanis Varoufakis vist seg som en større statsmann enn kanskje noen av sine europeiske kolleger. Det er ikke verst på seks måneder.
