venstresida.net

Griffins fascismedefinisjon er bare èn av mange definisjoner i forskningen. Du framstiller det som om Griffins definisjon er akseptert som konsensus, men slik er det jo ikke. Til og med Tamir Bar-On er klar på at det ikke eksisterer noen enighet om hvordan fascismen skal defineres og forstås. Å sammenlikne med klimaskepsis er kanhende et polemisk poeng, men ikke særlig presist.

Det er riktig at Griffins definisjon har vunnet en viss utbredelse de siste femten årene, især blant venstreliberale og hos journalister utenfor akademia, spesielt fordi den utgjør et alternativ til både den marxistiske tradisjonen (hvor fascismen forstås som et resultat av kapitalmaktens forsøk på å verge seg selv) og den rendyrkede liberalistiske forståelsen (hvor både fascismen og kommunismen sveipes sammen under den samme totalitarisme-paraplyen) – men den har også blitt omfattet av en tiltakende kritikk som blant annet har medført at Griffin etterhvert har åpnet for at fascismedefinisjonen også innbefatter en rekke venstrerevolusjonære bevegelser som rent ideologisk er antifascistiske, samt en redefinisjon hvor nouelle droite ala Alain de Benoist ifølge Griffin ikke lenger kan defineres som nyfascisme.

Når begreper blir så plastiske at de kan ekspanderes til å romme nærmest hva som helst, så mister de samtidig analytisk kraft i møte med den historiske og empiriske virkeligheten. Når tenkere som er eksplisitt antifascistiske (enten det er Alain de Benoist eller Mao) omdefineres til å bli fascister ved hjelp av et ultraplastisk begreps- og fortolkningsapparat, så risikerer man å tilsløre mer enn man egentlig forklarer.

At det finnes visse overlappinger mellom fascismen og visse identitære er forsåvidt godt dokumentert. Men samtidig finner vi at den identitære idétradisjonen overlapper alt fra katolsk sosialteori, direktedemokratisk lokalisme, antinasjonalistisk regionalisme, desentralisert distributisme, nymarxistisk teori og tradisjonalistisk konservatisme.

Fra et venstreradikalt perspektiv finnes det bedre tilnærminger enn å adoptere den venstreliberale plastiske fascismedefinisjonen som overser de faktiske nyansene, meningsavskygningene og forskjellene som faktisk finnes på den ikke-liberale høyresiden. For når en analytisk tilnærming begynner å likne et ekkokammer av tiltakende komplekse sirkeldefinsjoner som framstår mer og mer idiosynkratiske for utenforstående, og som ikke kan forsvares uten at man ender med kompliserte redefinisjoner som undergraver det analytiske grunnlaget man faktisk begynte med, så bør det ringe en advarende bjelle.