Målmannen benekter hardnakket at Benoist og denne tradisjonen er fascistisk. Til det er det bare en ting å si: Forskningen definerer den identitære bevegelsen som en del av den fascistiske tradisjonen. Identitærene motsetter seg dette, men motsetter seg ikke at de er identitærer. Da er det bare å si: Sorry, men jeg forholder meg bare til det ledende fascismeforskere hevder. Ferdig snakket.
Men det finnes jo ingen forskningsmessig enighet omkring bruken av fascismebegrepet, for ikke å snakke om det utvidede fascismebegrepet til forskere som Griffin et al.
Svakhetene ved Griffins plastiske fascismebegrep blir især åpenbare vis a vis den identitære bevegelsen. For å sammenlikne med venstresiden, så blir det som å si at alle former for sosialisme egentlig er stalinisme, og at selv reformistiske varianter ala sosialdemokrati best kan beskrives som nystalinisme. Dette fungerer kanskje som en slags agitprop mot politiske motstandere, men det holder ikke som seriøs analyse.
For å ta Alain de Benoist som et eksempel: de Benoist tar eksplisitt avstand fra totalitarisme, etnokulturell sjåvinisme, antisemittisme og kolonialisme - og han har siden slutten av 70-tallet vært en systematisk kritiker av nasjonalistiske fenomener ala Front National. Hvis man tar seg tid til å lese ham og sette seg inn i tenkningen hans, så ser man også snart at den eneste måten man kan få de Benoist til å bli en «fascist» eller «nyfascist», er ved å bruke en kronglete og mildt sagt kreativ omdefinering av hva de Benoist faktisk skriver og mener.
Jeg har forøvrig lenge ment at venstreradikale bør lese de Benoist, da han representerer den mest dyptloddende kritikken av liberalismen og kapitalismen utenfor den marxistiske idétradisjonen. Her er det mye å hente metodologisk for venstreradikale, selv om man selvfølgelig ikke behøver å annamme de Benoists konklusjoner på alle områder.
Et annet problem ved å utdefinere alle tradisjonalistiske, konservative og høyreradikale idéstrømninger som «fascisme» eller «nyfascisme», er at man gjør seg avhengige av en særs lettvint form for kritikk, som til syvende og sist hviler på at man klarer å mane fram mange nok negative assosiasjoner. Man står da også i fare for å mangle et grundig og seriøst analyseapparat når disse kreftene faktisk vinner politisk og sosial oppslutning.
RK skriver:
Målmannen benekter hardnakket at Benoist og denne tradisjonen er fascistisk. Til det er det bare en ting å si: Forskningen definerer den identitære bevegelsen som en del av den fascistiske tradisjonen. Identitærene motsetter seg dette, men motsetter seg ikke at de er identitærer. Da er det bare å si: Sorry, men jeg forholder meg bare til det ledende fascismeforskere hevder. Ferdig snakket.
Men det finnes jo ingen forskningsmessig enighet omkring bruken av fascismebegrepet, for ikke å snakke om det utvidede fascismebegrepet til forskere som Griffin et al.
Svakhetene ved Griffins plastiske fascismebegrep blir især åpenbare vis a vis den identitære bevegelsen. For å sammenlikne med venstresiden, så blir det som å si at alle former for sosialisme egentlig er stalinisme, og at selv reformistiske varianter ala sosialdemokrati best kan beskrives som nystalinisme. Dette fungerer kanskje som en slags agitprop mot politiske motstandere, men det holder ikke som seriøs analyse.
For å ta Alain de Benoist som et eksempel: de Benoist tar eksplisitt avstand fra totalitarisme, etnokulturell sjåvinisme, antisemittisme og kolonialisme - og han har siden slutten av 70-tallet vært en systematisk kritiker av nasjonalistiske fenomener ala Front National. Hvis man tar seg tid til å lese ham og sette seg inn i tenkningen hans, så ser man også snart at den eneste måten man kan få de Benoist til å bli en «fascist» eller «nyfascist», er ved å bruke en kronglete og mildt sagt kreativ omdefinering av hva de Benoist faktisk skriver og mener.
Jeg har forøvrig lenge ment at venstreradikale bør lese de Benoist, da han representerer den mest dyptloddende kritikken av liberalismen og kapitalismen utenfor den marxistiske idétradisjonen. Her er det mye å hente metodologisk for venstreradikale, selv om man selvfølgelig ikke behøver å annamme de Benoists konklusjoner på alle områder.
Et annet problem ved å utdefinere alle tradisjonalistiske, konservative og høyreradikale idéstrømninger som «fascisme» eller «nyfascisme», er at man gjør seg avhengige av en særs lettvint form for kritikk, som til syvende og sist hviler på at man klarer å mane fram mange nok negative assosiasjoner. Man står da også i fare for å mangle et grundig og seriøst analyseapparat når disse kreftene faktisk vinner politisk og sosial oppslutning.