For Mehmet Ümit Necef er forskjellen på en flykting og en innvandrer ikke det virkelig avgjørende for når og hvorfor synsvinkelen ble endret i debatten. Han setter ett eksakt datum for når diskusjonen byttet karakter. Det skjedde 1973 når arbeidsløsheten økte og innvandrerne gikk fra å væra arbeidere til å være klienter i det sosiale systemet. Da skiftet innvandrernes rolle i samfunnet og diskursen snudde 180 grader. Nå var utlendingene offer, noen man skulle ta hand om. Og de var ikke lengre en trussel mot våre arbeideres levebrød.
'[Attityde]skiftet kan både tilskrives faktorer av mer ideologisk art og av mer pragmatisk eller inntressebestemt art. Den ideologiske faktoren kan være att venstrefløyen ikke kunne argumentere imot å hjelpe flyktingene, dvs 'mennesker i nød', så lenge venstrefløyen skulle bevara sin ideologiske integritet. Dessuten kunne venstrefløyen styrke sin identitet gjennom å presentere seg selv som forkjempere for mennesker i nød og for minoriteter. De mer jordnære og inntressemessige faktorer kunne være att flyktingene, i motsetning til arbeidskraftsinnvandrere, i prinsipp ikke har truet vår lavkvalifiserte arbeidskraft, som deler av venstrefløyen fortsatt betrakter som sine kjernevelgere og seg selv som ideologisk og politisk fortropp for.
Dessuten har mange venstreorienterte vært ansatt enten ved en rad institusjoner som direkte arbeider med flyktningene eller ved velferdsstatsinstitusjoner som hadde innvandrerne som en del av sitt arbeidsområde. En økning i antallet sosiale klienter skapte således jobb og sysselsettingsmuligheter for denne gruppe av potentielt venstreorienterte.'"
For Mehmet Ümit Necef er forskjellen på en flykting og en innvandrer ikke det virkelig avgjørende for når og hvorfor synsvinkelen ble endret i debatten. Han setter ett eksakt datum for når diskusjonen byttet karakter. Det skjedde 1973 når arbeidsløsheten økte og innvandrerne gikk fra å væra arbeidere til å være klienter i det sosiale systemet. Da skiftet innvandrernes rolle i samfunnet og diskursen snudde 180 grader. Nå var utlendingene offer, noen man skulle ta hand om. Og de var ikke lengre en trussel mot våre arbeideres levebrød.
'[Attityde]skiftet kan både tilskrives faktorer av mer ideologisk art og av mer pragmatisk eller inntressebestemt art. Den ideologiske faktoren kan være att venstrefløyen ikke kunne argumentere imot å hjelpe flyktingene, dvs 'mennesker i nød', så lenge venstrefløyen skulle bevara sin ideologiske integritet. Dessuten kunne venstrefløyen styrke sin identitet gjennom å presentere seg selv som forkjempere for mennesker i nød og for minoriteter. De mer jordnære og inntressemessige faktorer kunne være att flyktingene, i motsetning til arbeidskraftsinnvandrere, i prinsipp ikke har truet vår lavkvalifiserte arbeidskraft, som deler av venstrefløyen fortsatt betrakter som sine kjernevelgere og seg selv som ideologisk og politisk fortropp for.
Dessuten har mange venstreorienterte vært ansatt enten ved en rad institusjoner som direkte arbeider med flyktningene eller ved velferdsstatsinstitusjoner som hadde innvandrerne som en del av sitt arbeidsområde. En økning i antallet sosiale klienter skapte således jobb og sysselsettingsmuligheter for denne gruppe av potentielt venstreorienterte.'"