Dødsfallet til Kong Abdullah av Saudi-Arabia har aktualisert en problemstilling som er gammel, men viktig for det.
Fra jeg for mange år siden så Chomsky-dokumentaren Manufacturing Consent, og derpå skaffet meg boka ved samme navn han skrev sammen med Edward Herman har jeg interessert meg for hvordan og hvorfor massemedia i "frie" samfunn innimellom kan framstå like myndighetstro og ensrettede som de i totalitære.
Nå blir det kanskje feil å si "like". Fordelen med frie samfunn er jo at det finnes rom for mindre, kontrære stemmer i de fleste spørsmål, men disse overdøves gjerne av at alle de store massemediene forteller den samme historien, som gjerne følger myndighetenes offisielle linje tett. (Her kunne vi også tatt et sidespor innom Herbert Marcuses ide om "repressiv toleranse" og hvordan disse kontrære stemmene i seg selv blir et bevis på at de samme stemmene tar feil - hei dette er et fritt samfunn - men det blir for langt. Det er i hvert fall nevnt.)
Dette ser vi kanskje gjerne i utenrikspolitikken, hvor massemedia for flertallet av befolkningen er den eneste kilden til informasjon.
Et av eksemplene til Chomsky og Herman er hvordan folkemordet i Kambodsja ble dekket i amerikanske medier, relativt til folkemordet i Indonesia under den brutale vestligallierte diktatoren Suharto. Folkemordene er på mange måter sammenlignbare, både i absolutt omfang og i brutalitet - særlig er Øst-Timor et groteskt kapittel i historien til Suharto. Det som overhode ikke var sammenlignbart var dekningen i amerikanske media. De som har fulgt med i norske media, vil nok oppleve noe av det samme her hjemme - også i ettertid.
Mer interessant enn historiske eksempler, er kanskje likevel det som skjer i nåtiden. Selv om det er kommet en del protester mot det offentlige Norges hyllest til en avdød autokrat, er de store mediene langt unna å dekke Saudi-Arabia med den brutale penselen som blir vestens utenrikspolitiske fiender til del.
I USA er det nok enda verre. Nettstedet Common Dreams (videreformidlet av Fairness and Accuracy In Reporting) tok for seg New York Times nekrolog for kong Abdullah og sammenlignet den med ditto for Hugo Chavez som døde i fjor. En demokratisk leder som opptrer i strid med US-amerikanske interesser, mot en brutal diktator som er en nær alliert:
http://www.commondreams.org/views/2015/01/27/saudi-dictators-death-shows...
The New York Times (1/23/15) printed an obituary that adopted the US government's dishonest official narrative of the Saudi despot.
Originally headlined "King Abdullah, Who Nudged Saudi Arabia Forward, Died at 90," the Times article claimed that the dictator had "earned a reputation as a cautious reformer." Under the subheading "Moves of Moderation," reporters Douglas Martin and Ben Hubbard unironically noted that Abdullah, a "force of moderation," had "hundreds of militants arrested and some beheaded."
To put into context the paper's impressive feat--laundering the Saudi dictator into a forward-thinking reformer--consider the Times' treatment of an actually elected leader who was not a stalwart US ally, but rather the target of ongoing US attempts at regime change. In 2013, the New York Times (3/5/13) published a harsh portrait of Venezuelan President Hugo Chávez upon his death. "A Polarizing Figure Who Led a Movement," by Times reporter Simon Romero, posthumously characterized Chávez as a man who had been "consolidating power," "strutting like the strongman in a caudillo novel."...
Missing from Romero's look back at Chávez was the fact that, unlike genuine autocrats such as Abdullah, Chávez had repeatedly won free and fair elections that were characterized by former US President Jimmy Carter as "the best in the world."... And unlike Abdullah, who had supposedly "nudged" Saudi Arabia forward, Chávez had presided over enormous reductions in income inequality, poverty, food insecurity and infant mortality (Extra!, 12/12).
Men hva så med norske media? Her har det jo tross alt kommet en del kritikk av Saudia-Arabias straffemetoder, kronprinsens deltagelse i kongelig begravelse mm.?
Her kan det være på sin plass med en annen sammenligning - nemlig med “IS”.
For mens den såkalte “Islamske Staten”, IS/ISIL/ISIS, blir beskrevet i en grufull detalj som nærmest er ut av denne verden, blir Saudi-Arabia enten forbigått i stillhet, eller det kommer med et og annet drypp om hvordan kvinner ikke får kjøre bil eller er om folk som er dømt til pisking.
På den ene siden beskrives IS som et grusomt terroregime som henten ut av en annen verden, og som kanskje bare kan sammenlignes med Nord-Korea i den ensidig (berrettigede for all del) negative oppmerksomheten som blir den til del i norske media, men ikke med den samme lette komikken som innimellom skinner gjennom siste “Kim Jong Un-nytt”.
Saudi-Arabia sitter på sin side de fleste nordmenn kanskje med et bilde av, som et svært konservativt samfunn som er blitt rykket inn i vår tid med en masse oljedollar.
En oversikt som nylig ble laget viser på sin side den svært store likheten mellom Saudi-Arabia og IS hva gjelder brutalitet: (fra http://www.middleeasteye.net/news/crime-and-punishment-islamic-state-vs-... )
Vår næreste allierte i regionen og vår verste fiende er altså tilnærmet identiske i sin brutalitet. Hudda thunk?
I tillegg til dette kommer det fakta at Saudiske oljemilliarder finansierer ytterliggående wahabistiske moskeer i Pakistan med tette bånd til Taliban. Mange har også antydet og sannsynliggjort koblinger til IS og andre terrorgrupper selv om like konkrete bevis nok mangler.
Hvorfor fortsetter vi å støtte dette regimet?
Årsaken er selvsagt enkelt. Utenrikspolitikk handler ikke om, og har aldri handlet om, å være “snill” og støtte de andre som er snille. Utenrikspolitikk handler om makt og penger. Vi støtter de regimer som kan bidra til våre (i denne betydning den tradisjonelle vestlige maktblokken) strategiske geopolitiske interesser.
Men hvorfor er ikke våre frie massemedia mer frigjorte fra vår offisielle utenrikspolitikk? Hvorfor blir brutalitet fra våre fiender presentert i all sin grufullhet (og innimellom vel så det), mens brutaliteten til våre allierte i stor grad blir forbigått i taushet?
Svaret på det kan være mangefasettert, men Chomsky og Hermans Propagandamodell er et bedre sted å starte enn de fleste. Modellen har til og med fått sin egen Wikipediaoppføring: http://en.wikipedia.org/wiki/Propaganda_model
God lesning.
