:p:s:nu ssjPJ2q4PJIfl P
LPMI Lp :LIUJ:: bo wAq J04 11flJI :53s S Ai LUiThJØU LL LJ4 S3U up JOA1 AjdsJ3djPw
1 ! UU WOSJ2 ‘d6.q wos sø isbu uw i ws
3JRA UU3 1UUP 1L4 OU
,pw JPAS S
a j LAP J :s - LP L1p JA JJ :i;p AP
I LiLSWPJJ. is [LJq JjLSJO4 bo ‘Ppu26P Ii sa [ iki LP)t• iaa6aq PA wo dwi 6 ZL1AUPA U3
Konklusjon: Ikke spesielt vellykket.
Metode 2: Touch (Typemonkey)
Med jevne mellomrom skjer det. Det dukker opp et moteord som hele skravleklassen MÅ besverge seg til. For noen tiår tilbake var alle sosialister. Nå skal alle være liberale.
Like selvfølgelig er det da at det blir en vanvittig kamp om hva begrepet skal fylles med. Markedfundamentalistene har selvsagt sin agenda, og forsøker febrilsk å framstille markedsliberalisme som en naturlig forlengelse av det å være verdiliberal. Skravlere som synes det er noe vulgært med denne materialismen vil naturligvis svare med lange artikler omkring hvordan det å være liberal i verdispørsmål er noe helt annet enn å være liberalist i økonomien.
Og så har vi den gående. Begrepskampen. Når alle vil fylle det seneste moteordene med sitt innhold blir det selvfølgelig et ganske tynt og innholdsløst begrep til slutt, og det blir en debatt få mennesker utenfor skravlekassen egentlig bryr seg om. Men denne klassen bryr seg i gjengjeld nok for hele befolkninga. Det er ikke grenser for hvor VIKTIGE disse diskusjonene er. Disse diskusjonene som aldri vil komme seg utenfor spaltene til Morgenbladet og Klassekampen. Det er ikke måte på hvilke ringvirkninger de vil få for det norske samfunnet.
Det kan virke som om skravleklassen lever i den villfarelsen at de faktisk har innflytelse over samfunnsutviklinga i Norge og verden. Det kan virke som om de enkelte andre også tror det. I det minste er enkelte høyrepopulister (uten å nevne navn) flinke til å skylde på "elitene" i samfunn og kultur (men ikke næringsliv) når noe er galt (og det ikke er en innvandrer i nærheten). Det kunne selvsagt ikke vært lenger fra sannheten. Katedralen er tom folkens - ingen går i kirka lenger. Børsen har makta alene. Men det virker foreløpig som om landets meningsbærere har vondt for å finne taustigen som kan hjelpe dem ned fra elfenbenstårnet, for deretter faktisk å GJØRE noe med saken.
Det er banalt, men det må sies: Liberalisme er meningsløst som begrep, dersom man ikke samtidig tar innover seg et maktperspektiv hvor den enes frihet nødvendigvis er den andres ufrihet. Man må altså spørre seg: Frihet for hvem? og Frihet til hva? Frihet som i NKPs avis "Friheten"? Liberal som i de ultraliberalistiske nettstedet "Liberaleren.no"?
Konklusjon: Vil man ha noe gjort, får man gjøre det selv.
Jaja, what the hell... I'll bite.
Metode 1: OCR (Microsoft Office Document Imaging)
:p:s:nu ssjPJ2q4PJIfl P
LPMI Lp :LIUJ:: bo wAq J04 11flJI :53s S Ai LUiThJØU LL LJ4 S3U up JOA1 AjdsJ3djPw
1 ! UU WOSJ2 ‘d6.q wos sø isbu uw i ws
3JRA UU3 1UUP 1L4 OU
,pw JPAS S
a j LAP J :s - LP L1p JA JJ :i;p AP
I LiLSWPJJ. is [LJq JjLSJO4 bo ‘Ppu26P Ii sa [ iki LP)t• iaa6aq PA wo dwi 6 ZL1AUPA U3
Konklusjon: Ikke spesielt vellykket.
Metode 2: Touch (Typemonkey)
Med jevne mellomrom skjer det. Det dukker opp et moteord som hele skravleklassen MÅ besverge seg til. For noen tiår tilbake var alle sosialister. Nå skal alle være liberale.
Like selvfølgelig er det da at det blir en vanvittig kamp om hva begrepet skal fylles med. Markedfundamentalistene har selvsagt sin agenda, og forsøker febrilsk å framstille markedsliberalisme som en naturlig forlengelse av det å være verdiliberal. Skravlere som synes det er noe vulgært med denne materialismen vil naturligvis svare med lange artikler omkring hvordan det å være liberal i verdispørsmål er noe helt annet enn å være liberalist i økonomien.
Og så har vi den gående. Begrepskampen. Når alle vil fylle det seneste moteordene med sitt innhold blir det selvfølgelig et ganske tynt og innholdsløst begrep til slutt, og det blir en debatt få mennesker utenfor skravlekassen egentlig bryr seg om. Men denne klassen bryr seg i gjengjeld nok for hele befolkninga. Det er ikke grenser for hvor VIKTIGE disse diskusjonene er. Disse diskusjonene som aldri vil komme seg utenfor spaltene til Morgenbladet og Klassekampen. Det er ikke måte på hvilke ringvirkninger de vil få for det norske samfunnet.
Det kan virke som om skravleklassen lever i den villfarelsen at de faktisk har innflytelse over samfunnsutviklinga i Norge og verden. Det kan virke som om de enkelte andre også tror det. I det minste er enkelte høyrepopulister (uten å nevne navn) flinke til å skylde på "elitene" i samfunn og kultur (men ikke næringsliv) når noe er galt (og det ikke er en innvandrer i nærheten). Det kunne selvsagt ikke vært lenger fra sannheten. Katedralen er tom folkens - ingen går i kirka lenger. Børsen har makta alene. Men det virker foreløpig som om landets meningsbærere har vondt for å finne taustigen som kan hjelpe dem ned fra elfenbenstårnet, for deretter faktisk å GJØRE noe med saken.
Det er banalt, men det må sies: Liberalisme er meningsløst som begrep, dersom man ikke samtidig tar innover seg et maktperspektiv hvor den enes frihet nødvendigvis er den andres ufrihet. Man må altså spørre seg: Frihet for hvem? og Frihet til hva? Frihet som i NKPs avis "Friheten"? Liberal som i de ultraliberalistiske nettstedet "Liberaleren.no"?
Konklusjon: Vil man ha noe gjort, får man gjøre det selv.